Wednesday 28 November 2007

Apple

Jeg elsker macen min.


Etter et års herlig romanse gikk vi på vår første krise sammen. Ladern hadde en produksjonsfeil som gjorde at ledningen smelta. Det var trist og jeg skjønte straks at vi måtte ta et pause i forholdet vårt. Jeg måtte være utro med den gamle flymaskina(pc´en).

Etter å ha vært knakende godt fornøyd med apple fra ende til annen så tenkte jeg at å erstatte en lader burde jo være en smal sak. Jeg ringte kundesenteret deres en fredag kveld. Mener klokka var ca 1830 så ble overasket over å i det hele tatt få svar. Jeg tenkte det var stengt, men da kunne jeg i det minste fått åpningstidene lest opp tenkte jeg. etter va 35 minutter i kø kom jeg til en hyggelig norsk dame som tok imot min forklaring om hva som hadde hendt med laderen. Hun gav inntrykk av at dette skulle nok fikses kjapt, men hun måtte sette meg over til en annen avdeling som skulle fikse dette for meg. Etter ti minutters venting ble samtalen brutt. Faen heller tenkte jeg, men damen sa hun skulle ringe opp om det ble brutt, og det gjorde hun... etter fem minutter. Mon tro hva hun brukte de fem minuttene på for hun hadde ikke fått tak i den aktuelle avdelingen. Så etter nye 5-10 minutter i kø kom jeg til en svensk mann på "teknisk" avdeling eller noe sånt. Jeg skjønte etter hvert at kundesenteret ble drevet fra sverige. +46 nr som ringte meg opp var vel heller ingen dårlig ledetråd. Så etter å ha pratet med den hyggelige svensken i noen minutter og gjentatt alt jeg fortalte til den første damen fikk jeg forsikringer om at laderen skulle være hos meg allerede på mandag. Sjokkerende god service tenkte jeg da til tross for i overkant lang ventetid på telefonen.

Ingen grunn til optimisme

Mandagen kom og jeg fant ingen ting i postkassen, og heller ikke noe lapp på døra. Jeg fikk intrykk av at det skulle sendes med posten, men min venn Sverre mente at det var nok UPS som stod for leveringen. Noe som viste seg å være rett. Jeg fortsatte dog å titte i postkassa i tillegg, men det er en uviktig detalj.

Jeg tenkte som så at den svenske kundebehandleren må ha blitt litt revet med, så fort blir ikke ting levert åkke som tenkte jeg og ville la det gå et par dager før jeg ringte igjen. På torsdag var tålmodigheten brukt opp, og jeg ringte for å spørre hva som skjedde. Samme nummer som tidligere ca klokken 1700 mener jeg det var. Der traff jeg på en kar som det virket som at ikke visste forskjell på opp og ned. Han hadde garantert gjort seg som en emigrert stureplanposør. En sånn svenske som jobber på 7-eleven i Oslo, kjører verdens glætteste stil, og bruker alle penga sine på byen. Fet fyr. Var i alle fall sånn han ble i min fantasi.

Uansett, karen kunne ikke hjelpe meg med noe som helst. Han så at det var ikke sendt ut noe, men hvorfor det var sånn kunne han ikke si noe om. Javel tenkte jeg og spurte om ikke han kunne så sendt det ut nå det minste da. Men det kunne han ikke, jeg måtte ringe tilbake mellom 0800 og 1500 dagen etter. Sånn var det bare, for da var kundesenteret oppe. Jeg skjønte jo at her var det ingen hjelp å få og til tross for at jeg også nå hadde ventet gode 40 min på svar, så tenkte jeg at jeg fikk gjøre som han sa og ringe dagen etter. Det var jo lov å håpe på at jeg traff en som hadde IQ på mer enn skostørrelsen.

Dagen etter fikk jeg svar etter rekordraske 15 minutter! for et fantastisk hell tenkte jeg! Det var nå fredag, en uke etter den første samtalen og jeg hadde "high hopes" som det heter på godt norsk. Nok en gang måtte jeg prate med to forskjellige kundebehandlere. Begge svenske. Den ene var oppgitt over at jeg maste sånn, den andre en pryd for arten. Nok en gang ble jeg lovet adapter. Suverent, alltid optimist. Eller var det naiv? Pakken skulle sendes med ekspress av en eller annen sort, så jeg skulle få den på mandag igjen. Dagene gikk igjen de vet du. Og litt late og litt opgitte unge Johnsrud ventet helt til fredag. Da så jeg en lapp brettet og klemt inn i en sprekk ved ringeklokka. Endelig hadde Ups vært på døra. 1505 stod det. Det var jo topp! Ikke hadde de ringt heller. Trodde de jeg var trygda? Jeg kjenner ikke veldig mange som er hjemme 1505 på en hverdag. Men pytt sann.

På lappen stod det et nummer jeg skulle ringe, jeg tenkte det kanskje var en slags tjenestemobil, så jeg valgte å vente med å ringe til mandag formiddag. Jeg ringte, presenterte meg og fikk følgende svar: "Hva er adressen?" ikke noe hei, ikke noe jeg heter: ... Men greit nok, jeg følte jeg var på nippet av å få laderen min, skarve to uker etter den var lovet på døra. Etter litt frem og tilbake spør mannen om jeg er hjemme om ca en time, jeg svarer at det blir vanskelig i og med at jeg må på jobb, men jeg spurte pent om han kunne ta turen opp til Nydalen hvor jeg var på jobb. Det var ikke aktuelt sa mannen. Javel svare jeg og undret videre på når jeg kunne få det levert da. Da spør han om jeg har bil? Jeg kunne jo bare kjøre ned dit han var. Han var på skøyen. Fem minutter unna. Men han kunne ikke kjøre opp til meg. Jeg må vel inrømme at jeg da slo meg litt vrang. Fikk denne karen betalt for å få kundene sine til å komme til seg? Ikke faen om jeg skulle lette arbeidsdagen hans bare fordi an er frekk nok til å spørre om noe sånt. Etter ytterligere diskusjoner om tidspunkt for levering foreslo mannen at han kunne levere den på mottaket for pakker oppe på Økern så kunne jeg hente pakka der. Lettere irritert tenkte jeg som så at det var bedre å ha et sted å forholde seg til enn en litt for kreativ budbilsjåfør som kunne finne på hva som helst.

I dag var jeg da oppe på UPS sine lokaler i Ulvenveien 75. Møtt av en livstrøtt russisk dame fikk jeg omsider pakken min. Ikke mer enn 19 dager, to timers venting i tlf og en kjøretur var jeg en tilfredsstilt kunde etter Apples standard. Var jeg gjerrig som ikke bare gikk og kjøpte en ny lader i stedenfor å vente på laderen som skulle erstatte den defekte jeg satt med? Eller var det rett å "stå på krava"? (Jeg hater det uttrykket, men lite annet som beskriver situasjonen.) Samma faen egentlig.

Pass dere for Apple og UPS to søplebedrifter :-p

Monday 26 November 2007

Her kommer en dagdrøm

Alle har vel sine dagdrømmer. Den lille fantasien man henter fram når høstværet er ekstra grått og kulda biter litt hardere enn det du egentlig orker. De dagene du sitter og svetter inne på jobben mens sola skinner som et ungpikesmil der ute. Når du sitter i solveggen og det er skyer på himmelen og det blåser surt fra havet. Da er det godt å flykte til et sted som aldri skuffer. Fantasiverdenen hvor ting bare går din vei. Der hvor du har blitt sammen med dama du har vært avstandsforelska i i gud veit hvor lenge. Der hvor foreldra dine driter i om du er postmann eller lege. Der hvor alle kompisene dine alltid er med på det du er keen på. Stedet der du ser deg selv med et halvveis urealistisk engasjement. Der hvor du sukker etter å ha vært, for du tror egentlig ikke noe på at det skjer. Du har vel skjønt tegninga nå.

Dette stedet har to funksjoner. Enten så er det drivstoffet som gjør at mennesker jobber mot noe de vil. En selvrealisering. En drøm de vil ta ansvar for å oppfylle selv. Dette er menneskene du ser på som vellykkede i livet. Kanskje er du en av dem? Kanskje skulle du likt å være en.

Så har du kategori nummer to. Det er de som bruker dette stedet som en tilflukt. En bedøvelse for et smertefullt liv. Eller et surrogat for de manglene det ellers fine livet har. Det er den dagen du husker fra sommeren med gutta hvor ingen ting kunne vært bedre. Følelsen er den samme, men scenarioet er et annet.

Tilbake til hva dette stedet inkluderer. Det er et portrett av hvert individs fantasi kombinert med interesser, forelskelser, talenter og aspirasjoner. For meg er dette stedet noe stereotypt vil jeg tro. Men det betyr ikke at det er noe mindre viktig for meg enn det er for andre.

Min dagdrøm, mitt drivstoff, eller min bedøvelse, er å stå på scenen som frontmannen i et etablert band som kan leve av musikken, som opplever å kunne kombinere forbrødring med kreativ selvrealisering. Et band som lager en egenartet musikk som ikke nødvendigvis alle liker, men som en gruppe mennesker har gjort til sin egen. Jeg drømmer om å lage sanger folk lærer seg teksten på. Når vi ikke er på scenen er vi i studio. Det er som verdens beste kontorjobb. Vi kommer samtidig, jobber sammen, utfordrer hverandre, krangler, blir lei, og kommer sammen igjen. Et romantisert bilde av det å være musiker med andre ord.

Så kommer det store spørmålet; er dette drivstoff eller bedøvelse?

Jeg tror oppriktig på at mennesker kan klare å oppnå akkurat det de vil om bare viljen er stor nok. Er min vilje stor nok? Det vet jeg ikke. Kanskje nettopp det er et tegn på at den ikke er stor nok. Eller kanskje forskjellen bare ligger i en tilfeldighet. Kanskje jeg ikke har truffet de rette bandkollegene ennå. De som setter tanke ut i handling. De som er brikkene som mangler i et puslespill som ser bra ut på esken.

Det blir spennende å finne ut av det.


Til slutt oppfordrer jeg alle til å gjøre et valg om drømmen din er drivstoff eller om den er bedøvelse. Det er ikke sikkert det ene er bedre enn det andre, men da har man i det minste ikke lenger tvilen.

Godt valg!

Tuesday 13 November 2007

Band jeg vil ha til Hove '08

Jeg kunne tenke meg følgende band/artister

GangStarr - den klart feteste hip hop konserten jeg har vært på! tre timer for sen og med taxi fra torp for å rekke konserten i det hele tatt etter å ha missa flyet i Amsterdam. De leverte som guder, og jeg vil ha mer!

Kaiser Chiefs - alle som så de i regnet 0100 på amfiscenen i år vil vel ønske de tilbake. Den følelsen ble bekreftet senest fredag for min del etter et nytt fyrverkeri på Sentrum Scene i Oslo.

ManOWar - aldri hatt gleden av å se de live, men det er vel få grunner som er bedre når man ønsker seg et band?!

deLillos - hadde vært perfekt med et norsk feelgood band på den største norske feelgood festivalen.

Backstreet Girls - ALLE som liker AC/DC må sjekke ut dette norske superbandet. Omgitt av idioter og en karriere preget av dårlige valg gjorde at disse gutta ikke fikk gjennombruddet i USA som de hadde fortjent. De er sanne rockere og lever sex, drugs and rock n roll! Ute etter litt kred? lær av disse gutta!

Chris Lee - Norsk hip hops redningsmann?

Backyard Babies - herlige gutter fra nabolandet. Making enemies er fremdeles good!

Hellacopters - navnet i seg selv kvalifiserer, men her får man knalldeilig melodiøs rock i tillegg. diggbart og headbangbart på samme gang.

Kiss - det skjer jo ikke, men drømmer kan være like gode som realiteter ;-)

Chromeo - jeg fikk bare med meg fire låter i år. Håpløst, men vil gjerne se en hel gig!

Dead Trooper - gi et norsk metalband et velfortjent boost!

Katie Melua - hun kan spille fra morgengry til 2000 hver dag og folk vil gå i en konstant eufori :-D

Journey - her må de jo gjenforenes først, men hva er vel galt med litt ambisjoner! Folk kan holde rundt hverandre og kline vettet ut av hverandre på siste konserten siste dag.

Foreigner - Vet ikke om de turnerer fremdeles, men vil uansett ha med de og når vi først er i balladehumør

Toto - og Toto da!

The Streets - Sånn snakkete ængelsk ræpp a la the Streets! Det er deilig det!

Lilly Allen - siden vi nok en gang er i et spes hjørne, så tar vi med rampejenta også.



Hva med å komme med noen forslag du og?