Saturday 31 January 2009
Monday 19 January 2009
Jeg anmelder fenomenet å dra på hyttetur
Torsdag til søndag var jeg på hyttetur med kolleger fra jobben. I den anledning kommer det her en anmeldelse av fenomenet å dra på hyttetur.
I og med at jeg har lang fartstid med hytteturer med jobben så vil jeg konsentrere meg om de fenomenene og opplevelsene som oppstår på disse turene.
Den siste turen var lagt til et sted som ynder å kalle seg "Destinasjon Gautefall". I realiteten en danskemagnet med et par slake alpinbakker godt gjemt innerst i de dype skogene i Telemark. Nærmere bestemt Sputnikland. Drangedal og Nissedal. Du vet du nærmer deg Gautefall når du ser den enorme raketten som står på taket av garasjen til Sputnik.
Bilturen til disse turene er alltid preget av forventning og en litt for stor dose med utålmodighet. Dette gjør at turen oppleves som en slags inkubasjon av fyll. Man er ikke full, men kroppen gjør seg klar for å bli sjokkdrita på rekordtid når man kommer opp. Dermed blir gjerne den første kvelden preget av tidsreiser og oppkast.
Et annet underlig fenomen er romfordelingen. De ivrigste er de som på et eller annet vis har en slags stilletiende avtale om at det skal skje noe amorøst mellom dem på turen. Desperasjonen i å få tak i et rom med dobbelteseng og helst ikke noen andre på rommet er som et godstog i alt for høy fart helt uten bremser. Det er umlig å stoppe uten at noen blir skadet. Men det som er langt mer fasinerende er den resterende romfordelingen. Enkelte gode venner har naturlig alliert seg for å sove sammen, men så har man også de mer eller mindre fremmede som havner i samme dobbeltseng f eks. Og der ender jeg gjerne opp. Ikke så digg for de jeg evt deler seng med (av en eller annen irriterende grunn som oftest menn) for jeg både kaster rundt armer og bein hele natta samt snorker så høyt at man lett kan tro at det er tungt maskineri i drift i samme rommet. Som oftest er jo senger et veldig relativt begrep på slike turer, så folk sovner gjerne litt over alt etter hvert, men det er da noe unikt over det å dele soveværelse med en du ikke kjenner all verden.
Videre må jeg jo ta for meg festlighetene som gjerne er hovedargumentet for hyttetur i det hele tatt. Usømmelige mengdrer alkohol som blir inntatt i et lukket miljø gjør at bekjente blir bestevenner og at folk som ikke liker hverandre til vanlig blir uadskillelige. Det kombinert med ølbriller som vokser seg sterkere og sterkere i løpet av oppholdet er det jeg kaller hytteturinflasjon. Jeg har selv opplevd det til stadighet. Og fenomenet er som jeg skriver over kort sammenfattet gjennom at folk som ikke ville hatt all verdens kontakt til vanlig knytter midlertidige bånd på turen. Allianser for å komme seg seirende ut av turen. Når man senere er tilbake til sivilisasjonen og sine vante liv så brytes som oftest båndene. Eller i det minste legges de vekk innerst i skapet til neste hyttetur-bag skal pakkes.
Alt i alt er disse hytteturene med jobben et slags stude av realityprogrammer på tv. Jeg er rimelig sikker på at man finner igjen veldig mange av de samme mekanismene om man skulle forsket parallellt på de to fenomenene. Med tanke på hvor mange slike hytteturer jeg nå har vært på så må jeg være en av verdens best trente realitydeltagere. Så bli ikke forundret om jeg blir riksklysa Johns eller den tjukke koselige kverulanten i et eller annen virkelighetsdrama i 2009.
Oppsummering:
+ Goooood stemning (leses med radio 1, nrj, lokalradiostemme)
+ Kortspill og yatzy
+ Late dager i luksus
- Kleine bilder på facebook som folk ikke skjønner at ikke bør komme ut på nettet.
- Årsaken til at man sier; "det som skjer på tur, blir på tur" Angsten
- Men er sliten i mange dager etter å ha kommet hjem
Totalkarakter for fenomenet å dra på hyttetur: 5
Thursday 15 January 2009
Nå står ikke verden til påske!
Noen ganger kommer det perioder hvor jeg føler at jeg står helt på utsiden og ser på at verden holder på for seg selv. Merkelige ting som plutselig skjer. Uventede hendelser som plutselig blir en helt naturlig del av hverdagen. Ting som bare føles heit feil. Og det siste døgnet har vært nesten litt sånn.
Egil Roger "Drillo" Olsen er ansatt som ny midlertidig landslagssjef for det norske herrelandslaget i fotball. Selv om man egentlig kan stryke midlertidig. Han kommer til å ha jobben til minst 2010. Da er Jan Jönsson ferdig med sin kontrakt i Stabæk og tar over laget etter Drillo. Drillo, den våte drømmen for oss som var snørrunger under fotballeventyret på nittitallet. Legenden som fikk nordmenn til å tro at våre spillere var de beste i verden. Eller i alle fall nest best (les fifa-rankingen i 1995.) Dog var det bare laget som var nest best i verden, ikke spillerne. Etter å ha blitt innhentet av denne sannheten på grusomt vis under Hareides ledelse så har klovnene i NFF endelig famlet seg fram i blinde til en løsning vi faktisk kan trives med. Også blinde høner kan finne korn!
Hedersmannen Kåre Willoch ble i går anklaget for å være rasist av Mona Levin. At Kåre Willoch som jeg ser som den naturlige lederen av Norge i et opplyst enevelde skal bli anklaget for et så grusomt menneskesyn finner jeg rett og slett sårende. Kåre Willoch er en av mine helter (til tross for at jeg ikke er høyremann) Og når da i tillegg Mona Levin, som har drevet musikkbarnehaget jeg gikk i som valp er den som kommer med beskyldningene, da faller straks Dovre.
Når vi i tillegg vet at Snåsamannen skal legge de varme hendene sine på hylla så vet jeg ikke mine arme råd. Er det virkelig slik at vi ikke lenger kan komme til Snåsa for helbredelse og klarsynthet? Etter å ha sett det norske folks enorme behov for å tro på overnaturlige evner, så tar jeg ansvar fra denne dag av.
Jeg heter Kristian Johnsrud, men de kaller med Lommedalsmannen
Egil Roger "Drillo" Olsen er ansatt som ny midlertidig landslagssjef for det norske herrelandslaget i fotball. Selv om man egentlig kan stryke midlertidig. Han kommer til å ha jobben til minst 2010. Da er Jan Jönsson ferdig med sin kontrakt i Stabæk og tar over laget etter Drillo. Drillo, den våte drømmen for oss som var snørrunger under fotballeventyret på nittitallet. Legenden som fikk nordmenn til å tro at våre spillere var de beste i verden. Eller i alle fall nest best (les fifa-rankingen i 1995.) Dog var det bare laget som var nest best i verden, ikke spillerne. Etter å ha blitt innhentet av denne sannheten på grusomt vis under Hareides ledelse så har klovnene i NFF endelig famlet seg fram i blinde til en løsning vi faktisk kan trives med. Også blinde høner kan finne korn!
Hedersmannen Kåre Willoch ble i går anklaget for å være rasist av Mona Levin. At Kåre Willoch som jeg ser som den naturlige lederen av Norge i et opplyst enevelde skal bli anklaget for et så grusomt menneskesyn finner jeg rett og slett sårende. Kåre Willoch er en av mine helter (til tross for at jeg ikke er høyremann) Og når da i tillegg Mona Levin, som har drevet musikkbarnehaget jeg gikk i som valp er den som kommer med beskyldningene, da faller straks Dovre.
Når vi i tillegg vet at Snåsamannen skal legge de varme hendene sine på hylla så vet jeg ikke mine arme råd. Er det virkelig slik at vi ikke lenger kan komme til Snåsa for helbredelse og klarsynthet? Etter å ha sett det norske folks enorme behov for å tro på overnaturlige evner, så tar jeg ansvar fra denne dag av.
Jeg heter Kristian Johnsrud, men de kaller med Lommedalsmannen
Et dikt
Jeg skrev den lille rakkeren her på t-banen fra Nydalen til Majorstua.
Jeg skulle ønske jeg kjente han som flytter inn
i hodet mitt når jeg får øl og vin
når du ser ham kan du si at han skal tenke på de
han skal se en gang i den nære fremtiden
hvis jeg treffer ham selv i et smug en mørk kveld
skal jeg lære ham en lekse eller ti
for jeg må rydde opp i rotet hans
og si unnskyld til de dét skal sies til.
Jeg skulle ønske jeg kjente han som flytter inn
i hodet mitt når jeg får øl og vin
når du ser ham kan du si at han skal tenke på de
han skal se en gang i den nære fremtiden
hvis jeg treffer ham selv i et smug en mørk kveld
skal jeg lære ham en lekse eller ti
for jeg må rydde opp i rotet hans
og si unnskyld til de dét skal sies til.
Wednesday 14 January 2009
Jeg anmelder fenomenet å dra på fylla
Etter gårsdagens julebord har jeg brukt dagen i dag til å nøste opp de løse trådene og tidsreisene fra kvelden. I den forbindelse så tenkte jeg å gjøre en liten anmeldelse av fenomenet "å dra på fylla"
Det er mange forskjellige varianter av fylla. Det er den gjennomplanlagte, den improviserte, hytteturen, ferieturen etc, etc. Hver variant fortjener en gjennomgang, men da ville jeg sittet her i et halvt år, og det går jo ikke.
Jeg tar for meg en variant som ligger forholdsvis nært til den jeg opplevde i går. Nemlig den mer eller mindre planlagte byturen med først et lite vorspiel før man valser ut på byen for en kveld med kvalme og harme. Dette er et fag jeg mestrer godt, men det dukker opp enkelte problemer til stadighet. Det er de nevnte tidsreisene (les sorte hull hvor du ikke husker noe som helst) og ikke minst telefonbruk. Min aller største svakhet. Men mer om det senere
Nesten alltid er vorspielet den beste delen av en bytur. Da er folk fremdeles til en viss grad kontrollerte og det er gjerne hyggelig prat, mimring og kanskje en og annen røverhistorie.
Videre ute på byen blir det gjerne en del koping pga alt for høy musikk som gjør at man ikke hører hva naboen sier uansett. Dette igjen fører til et avsindig inntak av alkohol for å i det minste ha noe å gjøre. Der knakk jeg utelivskoden. Og i denne kjedsomheten er det at enkelte av oss. Beklageligvis også jeg begynner å resonnere for oss selv. Resonnementene går gjerne litt fort i svingene og fornuften i påvirket tilstand er dessverre ikke den samme som den fornuften man besitter i ederu tilstand. I den forbindelse vil jeg anbefale alle å ikke ta tlf og slette sms fra meg som kommer etter 2400. Unntaket er som i går når jeg tror jeg har mistet nøklene mine og trenger enten hjelp til å finne dem eller et sted å sove. Vanskelig for dere å vite når det er såklart, så hold dere til det første rådet. Ikke ta tlf.
Så til hjemturen. For meg som oftest noen timer tidliger enn de fleste andre. Men da er det en febrilsk jakt etter næring. Ryktene skal ha det til at denne jakten nå har blitt meget vanskeligere enn tidligere. Jeg har forstått det sånn at matservering uten bord nå er forbudt etter 0100. Med andre ord vil det være vrient å få kloa i fyllebabb, nattpølse etc, etc. Livet er så hardt noen ganger.
Tidligere har jeg da fornøyd etter å ha konsumert et eller annet med en hel masse transfett før jeg har skloknet på sofaen i boxeren.
Alt i alt er byturen som fenomen en merkelig greie. De fleste delene av den viser seg jo å være mer eller mindre dritt, men likevel kaster man seg gjerne ut på en ny runde helg etter helg. Min mistanke er at det er en hellige gralen som gjør at man vil prøve nok en gang. Ønsket om å treffe på en person som kan få blodet til å bruse litt ekstra!
Neste gang jeg drar på byen skal jeg legge igjen telefonen hjemme, jeg skal ta med ipod og øretelefoner så jeg kan høre på min egen latterlig høye musikk, jeg skal kun ta med meg 200 kroner i kontanter og ikke noe kort samt ta med niste til veien hjem.
Fenomenet å dra på fylla, her representert ved å dra på byen får terningkast 3.
Anmeldelsen er revidert noe ca 00:30 natt til torsdag.
Det er mange forskjellige varianter av fylla. Det er den gjennomplanlagte, den improviserte, hytteturen, ferieturen etc, etc. Hver variant fortjener en gjennomgang, men da ville jeg sittet her i et halvt år, og det går jo ikke.
Jeg tar for meg en variant som ligger forholdsvis nært til den jeg opplevde i går. Nemlig den mer eller mindre planlagte byturen med først et lite vorspiel før man valser ut på byen for en kveld med kvalme og harme. Dette er et fag jeg mestrer godt, men det dukker opp enkelte problemer til stadighet. Det er de nevnte tidsreisene (les sorte hull hvor du ikke husker noe som helst) og ikke minst telefonbruk. Min aller største svakhet. Men mer om det senere
Nesten alltid er vorspielet den beste delen av en bytur. Da er folk fremdeles til en viss grad kontrollerte og det er gjerne hyggelig prat, mimring og kanskje en og annen røverhistorie.
Videre ute på byen blir det gjerne en del koping pga alt for høy musikk som gjør at man ikke hører hva naboen sier uansett. Dette igjen fører til et avsindig inntak av alkohol for å i det minste ha noe å gjøre. Der knakk jeg utelivskoden. Og i denne kjedsomheten er det at enkelte av oss. Beklageligvis også jeg begynner å resonnere for oss selv. Resonnementene går gjerne litt fort i svingene og fornuften i påvirket tilstand er dessverre ikke den samme som den fornuften man besitter i ederu tilstand. I den forbindelse vil jeg anbefale alle å ikke ta tlf og slette sms fra meg som kommer etter 2400. Unntaket er som i går når jeg tror jeg har mistet nøklene mine og trenger enten hjelp til å finne dem eller et sted å sove. Vanskelig for dere å vite når det er såklart, så hold dere til det første rådet. Ikke ta tlf.
Så til hjemturen. For meg som oftest noen timer tidliger enn de fleste andre. Men da er det en febrilsk jakt etter næring. Ryktene skal ha det til at denne jakten nå har blitt meget vanskeligere enn tidligere. Jeg har forstått det sånn at matservering uten bord nå er forbudt etter 0100. Med andre ord vil det være vrient å få kloa i fyllebabb, nattpølse etc, etc. Livet er så hardt noen ganger.
Tidligere har jeg da fornøyd etter å ha konsumert et eller annet med en hel masse transfett før jeg har skloknet på sofaen i boxeren.
Alt i alt er byturen som fenomen en merkelig greie. De fleste delene av den viser seg jo å være mer eller mindre dritt, men likevel kaster man seg gjerne ut på en ny runde helg etter helg. Min mistanke er at det er en hellige gralen som gjør at man vil prøve nok en gang. Ønsket om å treffe på en person som kan få blodet til å bruse litt ekstra!
Neste gang jeg drar på byen skal jeg legge igjen telefonen hjemme, jeg skal ta med ipod og øretelefoner så jeg kan høre på min egen latterlig høye musikk, jeg skal kun ta med meg 200 kroner i kontanter og ikke noe kort samt ta med niste til veien hjem.
Fenomenet å dra på fylla, her representert ved å dra på byen får terningkast 3.
Anmeldelsen er revidert noe ca 00:30 natt til torsdag.
Monday 12 January 2009
Ting som irriterer meg om dagen
1. Bloggen og mailen min er bitre fiender. Både blogspot og gmail er google tjenester. Og derfor vil gjerne google at bloggen skal ha samme brukernavn som mailen. Men det har den ikke. Jeg laget bloggen lenge før jeg fikk gmail og dette gjør at det er min gamle mailadresse jg må bruke for å logge inn. Dette gjør så at jeg blir logget ut av mailen og vise versa om jeg logger inn på mailen. Høres kanskje fryktelig ubetydelig ut, men tro meg jeg blir gal snart.
2. Jeg har forsøkt å lage en bildeserie med musikk i bakgrunnen i pikasa. Dette skal da bli lagret som en .mov fil som jeg trodde var en helt normal videofil. Når jeg da har prøvd ca 40 000 ganger å laste dette opp til både blogg og facebook så funker driten faen ikke. Så nå lurer jeg på om jeg er dum eller om teknogien konspirerer mot meg. (tips mottas med takk)
3. Slipstyven... jeg finner ikke slipset jeg hadde planlagt å bruke i dag. De andre slipsene jeg har passer ikke til den skjorten jeg hadde tenkt å bruke, så da kjøpte jeg likegreit både skjorte og slips. Jævla slipstyven!!
4. At det ikke er mulig å rusle bekymringsfritt alene etter mørkets frembrudd i deler av Oslo by. Angår ikke meg her oppe på Briskeby, men jeg slår et slag for folket på Møkkaløkka og Grønland.
5. Møkkafolk på youtube som lager "fake" filmtrailere. Jeg ble jo helt ekstatisk i stad da jeg så både He-Man og GI Joe "trailere". Det viste seg som det så ofte er at det var noen dårlige mennesker som hadde klipt sammen noe gammal dritt og ikke ekte vare.
2. Jeg har forsøkt å lage en bildeserie med musikk i bakgrunnen i pikasa. Dette skal da bli lagret som en .mov fil som jeg trodde var en helt normal videofil. Når jeg da har prøvd ca 40 000 ganger å laste dette opp til både blogg og facebook så funker driten faen ikke. Så nå lurer jeg på om jeg er dum eller om teknogien konspirerer mot meg. (tips mottas med takk)
3. Slipstyven... jeg finner ikke slipset jeg hadde planlagt å bruke i dag. De andre slipsene jeg har passer ikke til den skjorten jeg hadde tenkt å bruke, så da kjøpte jeg likegreit både skjorte og slips. Jævla slipstyven!!
4. At det ikke er mulig å rusle bekymringsfritt alene etter mørkets frembrudd i deler av Oslo by. Angår ikke meg her oppe på Briskeby, men jeg slår et slag for folket på Møkkaløkka og Grønland.
5. Møkkafolk på youtube som lager "fake" filmtrailere. Jeg ble jo helt ekstatisk i stad da jeg så både He-Man og GI Joe "trailere". Det viste seg som det så ofte er at det var noen dårlige mennesker som hadde klipt sammen noe gammal dritt og ikke ekte vare.
Thursday 8 January 2009
Jeg anmelder fenomenet å stå opp tidlig.
De aller fleste som kjenner meg er klar over at jeg som Ludvig i Flåklypa er utprega b-menneske, har lakenskrekk om kvelden og er verdensmester i slumring om morgenen. Det er derfor ikke hver dag jeg kvitrer morgenstund har gull i munn. Skal jeg være ærlig så har det vel til gode å ha skjedd.
Men nå som det er nytt semester og nye muligheter så har jeg tenke å ta meg sammen litt når det gjelder oppmøte i de tidligste timene. Det er naturligvis litt av en fallhøyde jeg legger opp til her gjennom å utbasunere dette for kreti og pleti, men jeg tar sjangsen likevel.
I den anledning så har jeg i dag tatt for meg en anmeldelse av det å stå opp tidlig.
Noe av det verste jeg vet er selve vekkingen om morgenen. Det å bli brutalt revet ut av søvnens lune favn til en eller annen skjærende tone fra mobil eller vekkerklokke er ikke balsam for sjelen. Men takket være mine fabelaktige foreldre så har jeg nå fått gleden av å våkne til både lys og radio som går gradvis på. Jeg har nemlig fått slik en fancy dagslyslampe som skal gjøre oppvåkningen mykere og gi en bedre start på dagen.
Første utfordring i å stå opp tidlig er å legge seg tidlig. Og det er etter mitt syn kanskje det vanskeligste. 15 år med natteravning har gjort at kroppen min kommer til liv først etter 22 stort sett. Da er det ikke greit å skulle legge seg på samme tid. Så jeg sovnet 0211, eller det var i det minste siste gangen jeg så på klokka. Med tanke på at alarmen stod på 0700 så var ikke det en god start. Etter fem timers granskning av innsiden av øyelokkene ble jeg mildt og forsiktig bragt tilbake til de levende dødes rike. Trøtt, men ikke verre enn at jeg fikk slept meg opp. Og jeg hadde aldri i verden stått opp om det ikke var for den fabelaktige lampe-radio-vekkern min. Den anbefales herved til alle nattaktive dyr.
Vel ute av senga gikk morgenrutinene med toalett, frokost og tannpuss som en liten drøm. Men dog med litt mer sirup i rævva enn vanlig så jeg missa banen jeg skulle tatt.
Og her kommer et av de beste argumentene for å stå opp tidlig og være trøtt som faen som Ari Behn ville skrevet det: Jeg var rett og slett for trøtt og døsig til å bry meg om at jeg kom for sent.
Første forelesning var statistikk. Ikke en drøm, men helt klart ikke det verste faget på BI. På dette tidspunktet følte jeg meg overaskende pigg og frisk. Ja, jeg tenkte til og med et lite øyeblikk: "Ja, nå er du normal Johns" (grøss, omtalte meg selv i tredjeperson)
Men timen går og fritimen suser av gårde.
1300 er det klart for matte. Derivasjon gjorde akkurat det jeg var redd det skulle gjøre. Nemlig forføre meg og lede meg mot drømmeland igjen. Tidvis ekstrem anstrengelse for å unngå å sovne. Rett og slett hardt arbeid måtte til for å holde nepa klar. Men det gikk.
Verre ble det da jeg skulle knuse tall og lage vaktliste på jobben. Da var det kun metallica på høyt volum og etter hver pisspreik med Lars som gjorde at jeg ikke falt tilbake dit jeg ikke skulle. Men også her kom jeg meg gjennom med en slags glans.
2130 var jeg så hjemme etter en lang dag. Og hvordan opplevde jeg min ny "hverdag"? Jo, alt i alt så skal jeg ikke klage for mye. Med litt trening så kan jeg nok til og med nyte morgenstunden. Det er noe eget å rusle til banen før verden har skrudd på play. Se andre trøtte tryner som vandrer gatelangs som spøkelser. Men det er helt klart ikke min kopp te helt ennå. Jeg vil nok fremdeles foretrekke de lange late morgenene, men må man så må man. Terningkast 3
+ Sosialantropologisk empiri ved å studere andre gjespende livsstilsslaver
+ God samvittighet
- Konstant gjesping og kjemping mot søvnen
- Sviende øyne
- Småstressa steming om morgenen for å unnagjøre alt som skal fikses på kortest mulig tid
- Stor fare for å glemme å ta med seg ting man trenger
P.S. Etter å ha være en zombie i hele dag så er formen nå fortreffelig. Det passer jo bra når klokken straks er 2400...
Men nå som det er nytt semester og nye muligheter så har jeg tenke å ta meg sammen litt når det gjelder oppmøte i de tidligste timene. Det er naturligvis litt av en fallhøyde jeg legger opp til her gjennom å utbasunere dette for kreti og pleti, men jeg tar sjangsen likevel.
I den anledning så har jeg i dag tatt for meg en anmeldelse av det å stå opp tidlig.
Noe av det verste jeg vet er selve vekkingen om morgenen. Det å bli brutalt revet ut av søvnens lune favn til en eller annen skjærende tone fra mobil eller vekkerklokke er ikke balsam for sjelen. Men takket være mine fabelaktige foreldre så har jeg nå fått gleden av å våkne til både lys og radio som går gradvis på. Jeg har nemlig fått slik en fancy dagslyslampe som skal gjøre oppvåkningen mykere og gi en bedre start på dagen.
Første utfordring i å stå opp tidlig er å legge seg tidlig. Og det er etter mitt syn kanskje det vanskeligste. 15 år med natteravning har gjort at kroppen min kommer til liv først etter 22 stort sett. Da er det ikke greit å skulle legge seg på samme tid. Så jeg sovnet 0211, eller det var i det minste siste gangen jeg så på klokka. Med tanke på at alarmen stod på 0700 så var ikke det en god start. Etter fem timers granskning av innsiden av øyelokkene ble jeg mildt og forsiktig bragt tilbake til de levende dødes rike. Trøtt, men ikke verre enn at jeg fikk slept meg opp. Og jeg hadde aldri i verden stått opp om det ikke var for den fabelaktige lampe-radio-vekkern min. Den anbefales herved til alle nattaktive dyr.
Vel ute av senga gikk morgenrutinene med toalett, frokost og tannpuss som en liten drøm. Men dog med litt mer sirup i rævva enn vanlig så jeg missa banen jeg skulle tatt.
Og her kommer et av de beste argumentene for å stå opp tidlig og være trøtt som faen som Ari Behn ville skrevet det: Jeg var rett og slett for trøtt og døsig til å bry meg om at jeg kom for sent.
Første forelesning var statistikk. Ikke en drøm, men helt klart ikke det verste faget på BI. På dette tidspunktet følte jeg meg overaskende pigg og frisk. Ja, jeg tenkte til og med et lite øyeblikk: "Ja, nå er du normal Johns" (grøss, omtalte meg selv i tredjeperson)
Men timen går og fritimen suser av gårde.
1300 er det klart for matte. Derivasjon gjorde akkurat det jeg var redd det skulle gjøre. Nemlig forføre meg og lede meg mot drømmeland igjen. Tidvis ekstrem anstrengelse for å unngå å sovne. Rett og slett hardt arbeid måtte til for å holde nepa klar. Men det gikk.
Verre ble det da jeg skulle knuse tall og lage vaktliste på jobben. Da var det kun metallica på høyt volum og etter hver pisspreik med Lars som gjorde at jeg ikke falt tilbake dit jeg ikke skulle. Men også her kom jeg meg gjennom med en slags glans.
2130 var jeg så hjemme etter en lang dag. Og hvordan opplevde jeg min ny "hverdag"? Jo, alt i alt så skal jeg ikke klage for mye. Med litt trening så kan jeg nok til og med nyte morgenstunden. Det er noe eget å rusle til banen før verden har skrudd på play. Se andre trøtte tryner som vandrer gatelangs som spøkelser. Men det er helt klart ikke min kopp te helt ennå. Jeg vil nok fremdeles foretrekke de lange late morgenene, men må man så må man. Terningkast 3
+ Sosialantropologisk empiri ved å studere andre gjespende livsstilsslaver
+ God samvittighet
- Konstant gjesping og kjemping mot søvnen
- Sviende øyne
- Småstressa steming om morgenen for å unnagjøre alt som skal fikses på kortest mulig tid
- Stor fare for å glemme å ta med seg ting man trenger
P.S. Etter å ha være en zombie i hele dag så er formen nå fortreffelig. Det passer jo bra når klokken straks er 2400...
Monday 5 January 2009
Kort fortalt
Jeg har ikke vært i mye til skrivehumør i de siste par ukene. Ikke det at jeg har vært i dårlig humør, jeg har bare ikke hatt helt behovet for å uttrykke noe som helst egentlig. Selv om jeg ikke er den store julemannen, så er det deilig med romjul og full avkobling fra alt som heter mas. Torsdag tom i går hadde jeg gleden av å tilbringe tiden min med Ketil, Anne, Anders og Peder på hytta til fam Knudtzon. Kortspill og litt lett salongbrisen gjør underverker for pinte sjeler, og med fulle batterier ser jeg framover mot det neste halvåret.
Apropos halvår så har jeg jo fullført mitt første semester som student. Det var en blandet opplevelse, men utvilsomt positivt i sum. Karakterene ble vel litt så som så, men jeg skal ikke klage. Jeg har fått det jeg har lagt i det selv,
I morgen banker jeg nok en gang på dørene til Handelshøyskolen BI og tar fatt på mitt andre semester på veien til å bli utdannet journalist. Jeg kan ikke si det frister veldig med en haug forelesninger 0800 i de kommende ørten ukene, men det må til, så jeg har kun ett vesentlig forsett: Komme meg opp om morgenen. Ikke en enkel sak for en kar som kvikner til når klokka drar seg mot de små timer og helst legger seg når andre går på jobb.
I skrivende stund sitter jeg og ser/hører på David Gilmour - Remember That Night. Noe av det sykeste jeg har sett "live" noen sinne. Det var en digresjon, men får bli kveldens siste ord.
Apropos halvår så har jeg jo fullført mitt første semester som student. Det var en blandet opplevelse, men utvilsomt positivt i sum. Karakterene ble vel litt så som så, men jeg skal ikke klage. Jeg har fått det jeg har lagt i det selv,
I morgen banker jeg nok en gang på dørene til Handelshøyskolen BI og tar fatt på mitt andre semester på veien til å bli utdannet journalist. Jeg kan ikke si det frister veldig med en haug forelesninger 0800 i de kommende ørten ukene, men det må til, så jeg har kun ett vesentlig forsett: Komme meg opp om morgenen. Ikke en enkel sak for en kar som kvikner til når klokka drar seg mot de små timer og helst legger seg når andre går på jobb.
I skrivende stund sitter jeg og ser/hører på David Gilmour - Remember That Night. Noe av det sykeste jeg har sett "live" noen sinne. Det var en digresjon, men får bli kveldens siste ord.
Subscribe to:
Posts (Atom)
