Wednesday 23 September 2009

X-faktor

Når idol ble kjedelig med kun en gjeng A4 tenåringer så trakk Simon Cowell opp X-faktor av idéhatten sin. Inn med freaksa og inn med gamlisene. Og inn med en og annen duo, gruppe etc.

Det er et program som skaper en del reaksjoner hos meg. Og stort sett alle utløses mer eller mindre ufrivillig. Hovedsaklig dreier det seg om ekstrem flauhet. Jeg blir pinlig berørt på vegne av de som ikke har ører som kan høre deres egen sang. Og ikke minst blir jeg vilt pinlig berørt av de latterlige historiene som folk hoster opp om hvorfor en sang betyr noe for dem etc, eller hvordan de skal jobbe med musikken resten av livet. For felles for dem alle er at de mangler de to tingene de trenger for å bli noe. De mangler selvinnsikt og evnen til hardt arbeid.

Men av og til kommer det folk som også jeg slipper gjennom mitt jantelovsfilter. Det er ikke mange av dem, og jeg tror ikke jeg hadde sagt du er videre i x-faktor til like mange som dommerne gjør. Og den sjeldne gangen jeg hører noe jeg liker, blir jeg en blanding av misunnelig og glad. Misunnelig pga jeg alltid har drømt om artistlivet selv. Men i likhet med de i den første kategorien så mangler jeg det viktigste for å bli noe i verdens mest kyniske bransje. Evnen til hardt arbeid. Livet er hardt for de late.

Men akkurat i X-faktor kan evnen til hardt arbeid bli byttet ut med flaks. Og da er det mot til å legge hodet på blokka som er det som trengs. Her får de late en ekstra sjangse. Men et sånt mot har ikke jeg. Livet er hardt for de feige.

Så enn så lenge blir det Teigen på øret og noen nødrim i et open office dokument på meg.

Monday 21 September 2009

4-4-2

I går fikk jeg min debut på riksdekkende Radio i P1 sin 4-4-2 sending. Hønefoss mot Bryne ble formidlet til landets radiolyttere, og jeg kan fortelle at sjelden hart jeg vært så nervøs. Ikke så mye pga jeg var redd for alle lytterne eller noe sånt, men jeg vil så gjerne gjøre en god jobb, så folk kan få en god sending. Og skal jeg være helt ærlig, så syns jeg det gikk ganske bra. Tilbakemeldingene så langt har i alle fall vært gode, og det gjør meg veldig glad. Samtidig er det jo ting jeg skal ta tak i til neste gang. Og nettopp neste gang ble i dag formalisert i form av Kongsvinger mot Bryne om to uker. Helt suverent, og en utmerket andledning til å vise at jeg kan enda bedre. Jeg gleder meg! for de som trenger å stille nyskjerrigheten sin så kan dere gå inn på denne linken og søke fram 4-4-2 så finner dere to timer sending fra 20.09.

Thursday 10 September 2009

Jeg anmelder fenomenet 7. divisjonsfotball

Alle gutter (og antageligvis jenter) som har spilt fotball i yngre år har drømt seg bort i fantasier om proffspill, eller i det minste muligheten til å spille på et brukbart høyt nivå. De som kun har en liten del av den drømmen igjen spiller i 7. divisjon her i Oslo. (8. divisjon er stort sett forbeholdt de som ikke spilte ball som små og de som gir fullstendig faen i fotballen og kun skal slåss.)

7. divisjonsspill har de to siste årene vært en ikke ubetydelig del av min fritid. Og nå har jeg begynt å summere inntrykkene så langt. Noe av det mest påfallende med 7. divisjon er spillermaterialet. Enten er det ruslebiffer eller så er det spe og stakkarslig juniorer eller i det minste unge seniorer som står på motsatt side av banen. Det er med andre ord en viss grad av risiko forbundet med 7. divisjon. Både kjøttbackene og de spe smågutta er farlige. Kjøttbackene av åpenbare grunner og de purunge pga litt for mye ungdommelig pågangsmot som kanaliseres i farefullt spill og raseritokt.

Utstyret er også et interessant kapittel. Det virker noen ganger som at lagene skal ha mest mulig særegent utstyr. Aller helst baller som har blitt foredlet gjennom år med dårlig vedlikehold etc. Vindskjeve, slitte, tunge, lette og felles for de alle er at kun dette ene laget mestrer akkurat denne ballen godt nok. Og det fører oss over til draktene.

Og draktene de er delt inn i tre kategorier. Du har vestkantvarianten med nye og flotte drakter med egne navn eller "kunstnernavn" på ryggen. Gjerne akkompagnert med idiotiske tall langt opp mot hundretallet. Her må jeg inrømme at mitt eget lag synder noget. Draktkategori to er den mest normale. Gamle travere av noen drakter som har akslet såvel far som sønn i samme klubb. Mens den tredje varianten er møkkalagene med lett blanding av de to første kategoriene, men som supplementerer med noen hælvetes t-skjorter i samme farge som draktene ellers. Her kan jeg nevne det ellers trivelige laget FK Skruknott som skrekkeksempel.

Og FK Skruknott fører meg over på et annet underlig fenomen i 7. divisjon. Har man møtt et lag tidligere så blir det neste eller åttende møtet for den saks skyld preget av EKSTREM rivalisering. Jeg tror ikke "hatet" til motstanderen står tilbake for møtene mellom Rangers og Celtic i Skottland, River mot Boca i Argentina eller Riverside derby i Liverpool. Injuriene hagler og kortene blir enten holdt i lomma av uforklarlige grunner eller deles ut som om man innleder til en pokerturnering.

Og der kommer mannen i svart inn i bildet. Og også her er det flere kategorier. Den beste av dommmerne er den som er ambisiøs. Han som dømmer for å komme seg opp til neste nivå og som faktisk har en kjærlighet til idretten. Disse dommerne er sjeldne juveler og MÅ pleies på beste måte av alle lagledere og spillere. Men hovedparten er dommere som enten har "noen" kilo for mye eller har lyter som gjør at de ikke kan bevege seg annet enn 1-2 meter fra midtstreken. De stoler på falkeblikk og "jeg vender det døve øret til teknikken". Folk som kun er der for å få det alt for høye dommerhonoraret som gjerne svever oppunder tusenlappen! Disse rasshøla er stort sett narsissister som trenger pleining av egoet sitt ved å kunne utøve makt. Og aller helst utøve den makten på tåpelig vis.

Men likevel holder man ut i 7. divisjon. Og hva skyldes det? Jo, vi som spiller nedi sumpa her vet godt hva svaret på dette er. Kameratskap, vinnerinnstinktets trang til å hevde seg og den fremdeles fjerne drømmen om syv opprykk på rad og Champions League finale om 10 år.

Totalt sett ender oppleveslen for min del på en flott og fin femmer på terningen.

Tuesday 8 September 2009

Aune Sand

Nordmenn flest har et enormt lag med hemninger som gjør at hverdagen her er ganske ordinær og uten de store kontroversene. Men det gjør også at hverdagene ofte blir litt pregløs og kjedelig etter mitt syn. Men én mann står fram og bryter dette mønsteret. Aune Sand. For en mann!

Amerikanerne har en langt lavere terskel for å prate med fremmede eller å vise fram seg selv og egne talenter. Og fra min begrensede tid i USA så er dette noe av det jeg har forelsket meg mest i. Folk er rett og slett åpne, avslappede og høylytte.

Aune Sand er noe så sjelden som en slepen diamant av en amerikaner som kommer fra Norge. Det er ikke uten grunn at han så seg nødt til å emigrere til New York med sin bror for å få nok luft under vingene. Han er rett og slett en for stor personlighet for dette landet. Jantelovens disipler vil gjøre alt de kan for å holde en ener som Aune Sand nede.

Bare se Aune i fritt firsprang her i videoene under :









http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/aune-sand-spratt-champagnen-for-kunsttyv-2509103.html

Om du har sett alle disse klippene og ikke får sansen for Aune "the MAN" Sand så er jeg redd det ikke bor noe som helst amerikaner i deg. Og da mener jeg amerikaner i beste mening. Som en hedersbetegnelse om et utadvendt og søkende menneske.

Jeg vil i alle fall anerkjenne denne mannens genialitet.

Tuesday 1 September 2009

Daggering

Jeg har blitt gjort oppmerksom på at det eksisterer en slags dans på Jamaica som kalles daggering. Jeg tror det holder med at dere ser filmen for ingen ting kan beskrive dette med ord.