Som veldig mange andre er jeg nå inne i eksamensmaset. Og i den anledning har jeg gjort meg noen erindringer. En av de er det faktum at hjernen fungerer så utrolig mye bedre ETTER jeg har levert en oppgave enn før. Jeg leverte strategioppgaven jeg har skrevet sammen med Eirik og Christian tidligere i dag, og allerede har jeg kommet på en hel masse ting som burde vært endra. Men jeg har avlagt en ed med de andre gutta om å ikke prate om sånt, så hva det er får jeg holde for meg selv. Men prinsipper er interessant. For nå har jeg plutselig full oversikt over faget og alt som var uklart er nå klart som krystall.
En annen ting jeg har notert meg er viktigheten av å gi andre inntrykk at man enten 1) sliter så jææææævlig ass. eller 2) at man knapt lever asss, (for jeg er så mye på lesesalen lizzom). Den første gruppen gir uttrykk for at vedkommende er en idiot som enten ikke gidder å lese og ikke har fulgt med på forelesningene eller at man er dum. Den andre er et uttrykk for at man ønsker å fremstå som vellykket siden man investerer mye tid i å være på skolen. Selv har jeg pleid å tilhøre den første gruppen og den første undergruppen i denne, men dette semesteret er det klare elementer av gruppe nummer to også.
De som ikke gidder å lese sitter hjemme og surfer på facebook. Og de som sitter så mye på skolen surfer også på facebook hele dagen, men da med god samvittighet siden de gjør det nettopp på skolen.
Tuesday 23 November 2010
Thursday 4 November 2010
Fotballsykdommen Drillofotball.
Norge er annerledeslandet når det kommer til fotball. Dette har vært et feiret faktum de siste tyve årene, men nå er det på tide å stikke fingeren i jorda og se om det er en styrke eller en svakhet.
Drillos herjinger på nittitallet bygget en nasjon av fotballkynikere. Guttespillere begynte med Flo-pasninger, soneforsvar og breakdown. Og topplagene ble besatt av snorrette bakre firere, komplementære ferdigheter og løpskraft. Drillo viste oss hva som var oppskriften for suksess.
Dermed ble den norske måten å spille fotball på etablert. Det er et faktum at mange spillere fra sydligere breddegrader sliter med tempoet i den norske ligaen. Spillere med gnistrende teknikk sammenlignet med den jevne norske Tippeligaspiller har problemer med å henge med. Man skulle jo tro at de av alle hadde de beste forutsetningene for å takle et høyt tempo.
Men det norske tempodrevne spillet er basert på noe helt annet enn det vi ser i Sør-Amerika, Afrikanske ligaer eller Allsvenskan for den saks skyld. Den norske måten å spille hurtig på er ikke drevet av ønsket om å spille ballen til en medspiller. Den er drevet at ønsket om å få ballen lengst mulig opp i banen. For så å fylle på med spillere som skal kjempe om ballen den tårnhøye spissen har stusset videre.
Drillo fokuserte kun på hva han kunne oppnå på kort sikt med laget sitt. Slik en landslagssjef skal. Men problemet var at alt for mange trenere lot seg friste av å prøve samme vidunderkur på sine lag. Dette førte til en forgiftning av barne- og ungdomsfotballen. Overivrige foreldre som forsøkte å gjøre sønnens lag best mulig kopierte Drillo. Og treningene ble lagt opp deretter. Dette har sittet så hardt i at vi fremdeles sliter med denne mentaliteten.
Som trener for aldersbestemte lag har jeg personlig sett hvordan det satses hos krets og toppklubber. Det er de store gutta med best fysikk som blir prioritert. Og dette skjer lenge før de unge fotballspillerne er ferdig utvokst. Driblefantene og silkeføttene får med andre ord ikke sjansen på de beste arenaene.
På veien vi har tråkket opp etter Drillos første periode som landslagssjef, har vi mistet evnen til å utvikle teknikk, blikk og samspill på små flater. Det ble en sannhet at norske lag var best i verden på organisering. Og med denne tesen gikk trenere i alle aldersgrupper til verks med sine lag og utviklet det de trodde var den særnorske egenskapen, organisering.
En midtbanespillers løpskraft er viktigere enn hans evne til å ikke miste ballen. Og en forsvarer som er i stand til å ligge snorrett på linje med sine tre kolleger bakerst er viktigere enn en som kan sette i gang angrep. Og spissens fysiske attributter er viktigere enn hans evne til å få ballen i mål.
De siste tjue årene har det kun vært fokus på å utvikle taktiske egenskaper. De eneste egenskapene i fotball man kan ta til seg i voksen alder. De motoriske øvelsene med ballen i beina har blitt satt til side til fordel for løpstester, styrkeøvelser og såkalt shadow-play.
I siste utgave av fotballmagasinet Josimar kunne vi lese om Ajax sin satsing på talentutvikling. Utvilsomt en av verdens beste klubber når det kommer til spillerutvikling. Og hverdagen på treningsfeltet hos Ajax er noe ganske annet enn hva man finner på norske kunstgressbaner. Øvelser som vi nordmenn ser på som oppvarming er helt sentrale i treningshverdagen. Teknikk og lek er fokus helt fram til 15-16 års alderen. Og ikke nok med det - de trener MINDRE enn de fleste norske unggutter gjør frem til den alderen. De lar spillerne utvikle seg gjennom den naturlige leken på løkka som kommer i tillegg til treningene. Først når spillerne begynner å nærme seg junioralder blir det treninger fem-seks ganger i uka og fokus på taktisk trening.
Skal Norge bli en fotballnasjon å regne med også i fremtiden er det på tide å ta steget og lage en helhetlig filosofi som går fra topplag til barnefotball hvor organisering og teknikk ikke blir sett på som motsetninger. Men som utfyllende komponenter. I ung alder MÅ det være ballkontroll og individuelle ferdigheter som er i fokus. Når man kommer opp på et høyere nivå, er det klart for å fokusere på organiseringen.
Drillo har i begge sine perioder som landslagssjef vist at man kan gjøre ekstremt mye med måten et lag fremstår på på kort tid. Det samme kan ikke sies om det tekniske repertoaret til hverken norske eller utenlandske spillere.
Så gjenstår det å se om fotballnorge vil sole seg i glansen av fordums storhet eller om vi vil ta steget inn i fremtiden.
Drillos herjinger på nittitallet bygget en nasjon av fotballkynikere. Guttespillere begynte med Flo-pasninger, soneforsvar og breakdown. Og topplagene ble besatt av snorrette bakre firere, komplementære ferdigheter og løpskraft. Drillo viste oss hva som var oppskriften for suksess.
Dermed ble den norske måten å spille fotball på etablert. Det er et faktum at mange spillere fra sydligere breddegrader sliter med tempoet i den norske ligaen. Spillere med gnistrende teknikk sammenlignet med den jevne norske Tippeligaspiller har problemer med å henge med. Man skulle jo tro at de av alle hadde de beste forutsetningene for å takle et høyt tempo.
Men det norske tempodrevne spillet er basert på noe helt annet enn det vi ser i Sør-Amerika, Afrikanske ligaer eller Allsvenskan for den saks skyld. Den norske måten å spille hurtig på er ikke drevet av ønsket om å spille ballen til en medspiller. Den er drevet at ønsket om å få ballen lengst mulig opp i banen. For så å fylle på med spillere som skal kjempe om ballen den tårnhøye spissen har stusset videre.
Drillo fokuserte kun på hva han kunne oppnå på kort sikt med laget sitt. Slik en landslagssjef skal. Men problemet var at alt for mange trenere lot seg friste av å prøve samme vidunderkur på sine lag. Dette førte til en forgiftning av barne- og ungdomsfotballen. Overivrige foreldre som forsøkte å gjøre sønnens lag best mulig kopierte Drillo. Og treningene ble lagt opp deretter. Dette har sittet så hardt i at vi fremdeles sliter med denne mentaliteten.
Som trener for aldersbestemte lag har jeg personlig sett hvordan det satses hos krets og toppklubber. Det er de store gutta med best fysikk som blir prioritert. Og dette skjer lenge før de unge fotballspillerne er ferdig utvokst. Driblefantene og silkeføttene får med andre ord ikke sjansen på de beste arenaene.
På veien vi har tråkket opp etter Drillos første periode som landslagssjef, har vi mistet evnen til å utvikle teknikk, blikk og samspill på små flater. Det ble en sannhet at norske lag var best i verden på organisering. Og med denne tesen gikk trenere i alle aldersgrupper til verks med sine lag og utviklet det de trodde var den særnorske egenskapen, organisering.
En midtbanespillers løpskraft er viktigere enn hans evne til å ikke miste ballen. Og en forsvarer som er i stand til å ligge snorrett på linje med sine tre kolleger bakerst er viktigere enn en som kan sette i gang angrep. Og spissens fysiske attributter er viktigere enn hans evne til å få ballen i mål.
De siste tjue årene har det kun vært fokus på å utvikle taktiske egenskaper. De eneste egenskapene i fotball man kan ta til seg i voksen alder. De motoriske øvelsene med ballen i beina har blitt satt til side til fordel for løpstester, styrkeøvelser og såkalt shadow-play.
I siste utgave av fotballmagasinet Josimar kunne vi lese om Ajax sin satsing på talentutvikling. Utvilsomt en av verdens beste klubber når det kommer til spillerutvikling. Og hverdagen på treningsfeltet hos Ajax er noe ganske annet enn hva man finner på norske kunstgressbaner. Øvelser som vi nordmenn ser på som oppvarming er helt sentrale i treningshverdagen. Teknikk og lek er fokus helt fram til 15-16 års alderen. Og ikke nok med det - de trener MINDRE enn de fleste norske unggutter gjør frem til den alderen. De lar spillerne utvikle seg gjennom den naturlige leken på løkka som kommer i tillegg til treningene. Først når spillerne begynner å nærme seg junioralder blir det treninger fem-seks ganger i uka og fokus på taktisk trening.
Skal Norge bli en fotballnasjon å regne med også i fremtiden er det på tide å ta steget og lage en helhetlig filosofi som går fra topplag til barnefotball hvor organisering og teknikk ikke blir sett på som motsetninger. Men som utfyllende komponenter. I ung alder MÅ det være ballkontroll og individuelle ferdigheter som er i fokus. Når man kommer opp på et høyere nivå, er det klart for å fokusere på organiseringen.
Drillo har i begge sine perioder som landslagssjef vist at man kan gjøre ekstremt mye med måten et lag fremstår på på kort tid. Det samme kan ikke sies om det tekniske repertoaret til hverken norske eller utenlandske spillere.
Så gjenstår det å se om fotballnorge vil sole seg i glansen av fordums storhet eller om vi vil ta steget inn i fremtiden.
Friday 22 October 2010
Tunga rett i munn
Dæven har det gått en måned siden jeg spredte edder og galle sist? Har visst det. Og nå skal jeg tegne ned noen ord om et fenoment jeg kaller svensketunge. Det jeg snakker om er mennesker som ikke klarer å holde tunga tilbake bak tennene når de smiler. Og jeg snakker ikke om downsfolket. De er unnskyldt. Jeg snakker om folk som Sigrid Bonde Tusvik, han wannaberockern på x-factor og omtrent alle svenske jenter på nittitallet. Derav navnet på fenomenet.
Det dreier seg da om at man presser tunga inn mellom tenna som har en glippe på noen få millimeter. Og mellom perleradene da en rosa stripe med kjøtt og slim. Jeg skjønner svært lite av det, for det er stort sett folk som ser ut til å ha kontroll over egen kropp som gjør dette. Og det får meg til å tro at de gjør det med vilje.
Er det en slags sjenert versjon av en Gene Simmons tungevifiting eller er det en ikke spesielt subtil indikasjon om at her er det en topptrent tunge som vil ut og leike? Uansett begrunnelse så er det pinlig.
Tunga den holder vi inne i kjeften med mindre vi skal skjule den i kjeften på noen andre. Sånn er det med den saken.
Det dreier seg da om at man presser tunga inn mellom tenna som har en glippe på noen få millimeter. Og mellom perleradene da en rosa stripe med kjøtt og slim. Jeg skjønner svært lite av det, for det er stort sett folk som ser ut til å ha kontroll over egen kropp som gjør dette. Og det får meg til å tro at de gjør det med vilje.
Er det en slags sjenert versjon av en Gene Simmons tungevifiting eller er det en ikke spesielt subtil indikasjon om at her er det en topptrent tunge som vil ut og leike? Uansett begrunnelse så er det pinlig.
Tunga den holder vi inne i kjeften med mindre vi skal skjule den i kjeften på noen andre. Sånn er det med den saken.
Wednesday 29 September 2010
island og bæsj
Jeg har stort sett til enhver tid en dille. Et oppheng jeg er helt avhengig av. Det kan være pålegg på skiva, et album, en person jeg beundrer, eller som nå - en besettelse for politisk kvarter og dagsnytt 18. Radio er jo best på podcast og begge to må jeg gjennom i løpet av en dag.
I dag hørte jeg på dax 18 og registrerte at det er riksrett på gang på Sagaøya. Den tidligere statsministeren får skjenn for å ha latet som at han ikke så at ting gikk til helvete. De andre islendingene syns det var dårlig gjort, men han hadde jo med seg ganske mange som gjorde det samme. De slapp riksrett. Men for å gi statsministeren et lite våpen som kan brukes i munnhuggeri så tenkte jeg å minne ham på sagaen om Gunnleiv Ormstunge (scroll deg ned ca halvveis på siden). , ok kanskje det ikke blir helt det samme, men det er uansett en god historie. Begge deler. Svik i hver sin variant.
En annen ting jeg begynte å lure på i den anledning er hvorfor det er så mange islendinger som prater så godt norsk. Jeg skjønner jo at det må være noe valgfag grannespråk eller no der oppe, men hvorfor vil de lære seg norsk? Vet de ikke at det finnes mer i Europa? Tyskland ligger der, Spania + Sør Amerika fins og fransk kan du jo til og med reise til Afrika og snakke. Jeg tror dessuten de jobber ganske hardt med språkundervisninga. For mange av islendingene snakker bedre norsk mesteparten av innbyggerne i flere av Oslos bydeler. Tenker da spesielt på Frogner, Røa, Ullern etc hvor henne har blitt erstattet av hun og kj- blir sj-. Tenke seg til å ikke kunne skille objekt fra subjekt. Det ville vært uhørt for en islender (ikke genseren eller hesten).
En tredje ting jeg har brukt en god del tid på å tenke over er pripne damer med små hunder. Jeg snakker om se og hør materiale som har anskaffet seg en liten teppepisser som ser ut som en rotte på stylter. Du vet hvem jeg snakker om. Det er jo en kjent sak at slike damer ikke gjør fra seg, de bare lar det komme blomster ut av seg når de går to og to på dass (lurer på om de har noen hemmelige kodetegn som de gir hverandre når de må drite, så det ikke blir sånn: jeg må på toalettet jeg, og den andre bare; jeg blir med. så må nr 1 bare, du... jeg skal på trøkkeriet lissom. Du må gjerne være med, men da må du se på at jeg lager sjøkabel i Geiranger.) Men bikkjene de driter hvor det skal være. Spesielt når de ikke oppdras som de skal. Noe disse blonde bombene sjelden har ork til. Og da melder spørsmålet seg. Hva gjør de med det som kommer ut av møkkatuben? Om beistet gjør fra seg ute, lar de det ligge? Eller legger de vekk den pripne fasaden og kjenner varmen gjennom bæsjeposen? Spørsmål som holder en våken om natta.
I dag hørte jeg på dax 18 og registrerte at det er riksrett på gang på Sagaøya. Den tidligere statsministeren får skjenn for å ha latet som at han ikke så at ting gikk til helvete. De andre islendingene syns det var dårlig gjort, men han hadde jo med seg ganske mange som gjorde det samme. De slapp riksrett. Men for å gi statsministeren et lite våpen som kan brukes i munnhuggeri så tenkte jeg å minne ham på sagaen om Gunnleiv Ormstunge (scroll deg ned ca halvveis på siden). , ok kanskje det ikke blir helt det samme, men det er uansett en god historie. Begge deler. Svik i hver sin variant.
En annen ting jeg begynte å lure på i den anledning er hvorfor det er så mange islendinger som prater så godt norsk. Jeg skjønner jo at det må være noe valgfag grannespråk eller no der oppe, men hvorfor vil de lære seg norsk? Vet de ikke at det finnes mer i Europa? Tyskland ligger der, Spania + Sør Amerika fins og fransk kan du jo til og med reise til Afrika og snakke. Jeg tror dessuten de jobber ganske hardt med språkundervisninga. For mange av islendingene snakker bedre norsk mesteparten av innbyggerne i flere av Oslos bydeler. Tenker da spesielt på Frogner, Røa, Ullern etc hvor henne har blitt erstattet av hun og kj- blir sj-. Tenke seg til å ikke kunne skille objekt fra subjekt. Det ville vært uhørt for en islender (ikke genseren eller hesten).
En tredje ting jeg har brukt en god del tid på å tenke over er pripne damer med små hunder. Jeg snakker om se og hør materiale som har anskaffet seg en liten teppepisser som ser ut som en rotte på stylter. Du vet hvem jeg snakker om. Det er jo en kjent sak at slike damer ikke gjør fra seg, de bare lar det komme blomster ut av seg når de går to og to på dass (lurer på om de har noen hemmelige kodetegn som de gir hverandre når de må drite, så det ikke blir sånn: jeg må på toalettet jeg, og den andre bare; jeg blir med. så må nr 1 bare, du... jeg skal på trøkkeriet lissom. Du må gjerne være med, men da må du se på at jeg lager sjøkabel i Geiranger.) Men bikkjene de driter hvor det skal være. Spesielt når de ikke oppdras som de skal. Noe disse blonde bombene sjelden har ork til. Og da melder spørsmålet seg. Hva gjør de med det som kommer ut av møkkatuben? Om beistet gjør fra seg ute, lar de det ligge? Eller legger de vekk den pripne fasaden og kjenner varmen gjennom bæsjeposen? Spørsmål som holder en våken om natta.
Wednesday 15 September 2010
Märtha går for langt
Den siste uken har det vært en heksejakt på Prinsesse Märtha Louise. Årsaken er som de fleste har fått med seg at hun nå hevder å kunne kommunisere med døde i tillegg til hester og engler.
Trygve Hegnar, kongebiograf Tor Boman-Larsen og Tunsberg-biskop Laila Riksaasen Dahl er blant de som har involvert seg i debatten rundt Prinsessens aktiviteter. Dog hver med sitt perspektiv. Kapitalisten Hegnar går hardt ut mot forretningsdriften naturlig nok. Å selge tjenester som er basert på fantasi er kun lov dersom det dreier seg om åndsverk, ikke når det kalles skole og utdannelse. Tor Bomann-Larsen trekker fram de problematiske sidene ved at prinsessen er den fjerde i arverekkefølgen til tronen i landet, mens biskopen sier det er farlig å lefle med slike mørke krefter.
Av disse tre er det Trygve Hegnar som er nærmest å treffe blinken. Ny-åndelighet og troen på overnaturlige fenomener har fått en boost i Norge de siste årene. Som agnostiker har jeg ingen respekt for denne virksomheten. Leting etter ånder, engler, døde og guddommer blir for meg kun interessant når man går til verks på en slik måte at man kan bevise eller motbevise eksistensen av noe slikt. Ennå har jeg til gode å oppleve at noe slikt er gjort på en overbevisende måte. I det så inkluderer jeg verdensreligionene, men det får bli et annet innlegg. Tilbake til Märtha.
Påstandene til Prinsessen om hennes evner er fenglesnde for mange mennesker. Folks ønske om at det hun sier er sant blinder dem, og gjør at rasjonelle tanker rundt de påståtte kreftene blir igonert. Skulle det vise seg at Märtha har evnen til å kommunisere med døde mennesker, hvorfor vil hun da ikke vise dette for en hel verden? Dokumentere at det er mulig. Det ville vært det størte vitenskaplige gjennombruddet gjennom alle tider. Hun ville blitt stående som det enkeltmennesket som har hatt aller mest å si for vår forståelse av liv og død. Hvilke egoistiske behov er det hun legger til grunn for å skjule dette for resten av verden? Skulle hun virkelig ha disse evnene kan jeg ikke se noen annen mulighet enn at hun blir tvunget til å formidle dette til oss alle. For å komme med et litt flåsete poeng hentet fra Marvel-universet: Med stor makt, kommer stort ansvar.
Enn så lenge har dette vært langt unna Prinsessens oppfatning såvidt jeg kan tolke henne. Og i dag tok hun altså bladet fra munnen og kommenterte den siste ukens balluba. Hun sier hun er lei seg (uvisst for hva). Og at hun ser på det hele som problematisk både for henne selv og Astarte Education. Videre forteller hun at hun ikke driver med hverken spiritisme eller sjelesørging. Konklusjonen til Prinsessen var at hun ikke ville hjelpe folk med å kontakte de døde og at dette heller ikke var en del av kursvirksomheten hennes.
Resultatet er at hennes påstander om fenomener som de aller fleste av oss oppfatter som kvakksalveri, løgn, bedrag og utnytting av desperate menneskers behov for å tro på noe som ikke er mulig, gjør at hun må fortsatt bli gått etter i sømmene. Hun må bli stillt til veggs med de vanskelige spørmålene og hun må nødvendigvis finne seg i alt dette. I egenskap av hennes posisjon i samfunnet og hennes makt gjennom denne, så kan ikke tenkende mennesker tie stille når slikt blir bragt på banen.
Men Prinsessens mottrekk er om mulig enda mer spekulativt enn evnene hun hevder å ha. Hun inntok en offerrolle og sammenlignet journalistene som velger å få henne tydelig på hva hun egentlig mener som mobbere og at hun er mobbeofferet.
Jeg blir pinlig berørt, og håper at mine kolleger i pressen krummer nakken og går enda nøyeere til verks i tiden som kommer. Dette kan ikke fortsette.
Trygve Hegnar, kongebiograf Tor Boman-Larsen og Tunsberg-biskop Laila Riksaasen Dahl er blant de som har involvert seg i debatten rundt Prinsessens aktiviteter. Dog hver med sitt perspektiv. Kapitalisten Hegnar går hardt ut mot forretningsdriften naturlig nok. Å selge tjenester som er basert på fantasi er kun lov dersom det dreier seg om åndsverk, ikke når det kalles skole og utdannelse. Tor Bomann-Larsen trekker fram de problematiske sidene ved at prinsessen er den fjerde i arverekkefølgen til tronen i landet, mens biskopen sier det er farlig å lefle med slike mørke krefter.
Av disse tre er det Trygve Hegnar som er nærmest å treffe blinken. Ny-åndelighet og troen på overnaturlige fenomener har fått en boost i Norge de siste årene. Som agnostiker har jeg ingen respekt for denne virksomheten. Leting etter ånder, engler, døde og guddommer blir for meg kun interessant når man går til verks på en slik måte at man kan bevise eller motbevise eksistensen av noe slikt. Ennå har jeg til gode å oppleve at noe slikt er gjort på en overbevisende måte. I det så inkluderer jeg verdensreligionene, men det får bli et annet innlegg. Tilbake til Märtha.
Påstandene til Prinsessen om hennes evner er fenglesnde for mange mennesker. Folks ønske om at det hun sier er sant blinder dem, og gjør at rasjonelle tanker rundt de påståtte kreftene blir igonert. Skulle det vise seg at Märtha har evnen til å kommunisere med døde mennesker, hvorfor vil hun da ikke vise dette for en hel verden? Dokumentere at det er mulig. Det ville vært det størte vitenskaplige gjennombruddet gjennom alle tider. Hun ville blitt stående som det enkeltmennesket som har hatt aller mest å si for vår forståelse av liv og død. Hvilke egoistiske behov er det hun legger til grunn for å skjule dette for resten av verden? Skulle hun virkelig ha disse evnene kan jeg ikke se noen annen mulighet enn at hun blir tvunget til å formidle dette til oss alle. For å komme med et litt flåsete poeng hentet fra Marvel-universet: Med stor makt, kommer stort ansvar.
Enn så lenge har dette vært langt unna Prinsessens oppfatning såvidt jeg kan tolke henne. Og i dag tok hun altså bladet fra munnen og kommenterte den siste ukens balluba. Hun sier hun er lei seg (uvisst for hva). Og at hun ser på det hele som problematisk både for henne selv og Astarte Education. Videre forteller hun at hun ikke driver med hverken spiritisme eller sjelesørging. Konklusjonen til Prinsessen var at hun ikke ville hjelpe folk med å kontakte de døde og at dette heller ikke var en del av kursvirksomheten hennes.
Resultatet er at hennes påstander om fenomener som de aller fleste av oss oppfatter som kvakksalveri, løgn, bedrag og utnytting av desperate menneskers behov for å tro på noe som ikke er mulig, gjør at hun må fortsatt bli gått etter i sømmene. Hun må bli stillt til veggs med de vanskelige spørmålene og hun må nødvendigvis finne seg i alt dette. I egenskap av hennes posisjon i samfunnet og hennes makt gjennom denne, så kan ikke tenkende mennesker tie stille når slikt blir bragt på banen.
Men Prinsessens mottrekk er om mulig enda mer spekulativt enn evnene hun hevder å ha. Hun inntok en offerrolle og sammenlignet journalistene som velger å få henne tydelig på hva hun egentlig mener som mobbere og at hun er mobbeofferet.
Jeg blir pinlig berørt, og håper at mine kolleger i pressen krummer nakken og går enda nøyeere til verks i tiden som kommer. Dette kan ikke fortsette.
Tuesday 14 September 2010
Hva jeg ler av om dagen
I tillegg er det mye morsomme folk ute på twitter har jeg erfart. Her er noen av mine favoritter:
Den ubestridte bloggdronningen og twitters minst optimistiske: http://twitter.com/linniiie
All den beste humoren fra underlivet får du av PastorSprut
Så to kolleger, noen veldig morsomme karer utgir seg for å være Big Sam og Fabio Capello. Slikt blir det mye humring av.
Twitrer alt for sjelden, men jeg ler meg i hjæl stort sett hver gang, Espen Eckbo.
Odda fra torsdag kveld
Og ikke minst geniet, Tore Sagen.
Friday 3 September 2010
vi blogges
Det skjer ett og annet om dagen som gjør at jeg har vært litt lat på blogginga, MEN den nye telefonen gjør at det har blitt litt moro å ta bilder og film her og der. Så dere kan forvente dere noget mer oppdatert blogg fremover.
Som mange av dere vet er jeg nå i praksis i Krinken. Det har så langt vært en solskinnshistorie uten like. Jeg har fått prøve meg på radio og TV og jeg har fått bidratt litt med egne synspunkter og til og med en sak. Folk er veldig hyggelige og miljøet er uvanlig godt har jeg inntrykk av. En lettelse for en som kommer fra nesten et tiår på kundesenteret til Peppes. Nå har alt tre av de åtte ukene gått og det er nok på tide at jeg bretter opp ermene og hever stemmen litt mer. Om jeg lykkes å vise meg fram litt mer får tiden vise, men inntill videre er i alle fall alt bare fryd og gammen i den avdelinga.
Og apropos avdeling. Jeg kom over en helt herlig internmarkedsføring på NRK her om dagen.
Jeg skjønte minimalt da jeg entret opptil flere dasser hvor dette budskapet var hengt i nøysomt broderi på veggene. Og etter noen dager med grubling fikk jeg i dag svaret på NRK sitt intranett. Det er rett og slett arkivavdelingen som har gjort et lite stunt for å få blest rundt den manglende arkiveringen av dokumenter som skal nettopp arkiveres. Morsomt og virkningsfullt. Jeg ble i alle fall veldig oppmerksom på dette.
Så til noe helt annet. Jeg var i dag og så Toy Story 3 i 3D på Ringen kino. En helt suveren film, og jeg vil nesten påstå at den er bedre enn to fo første i rekken. Men det er ikke moroa akkurat nå. Det er derimot 3D-brillene jeg ble stuck med. Siden det var utsolgt for vanlige 3D-briller ble jeg avspist med et par av typen Shrek... Det så slik ut:
Er jeg ikke nydelig?
Som mange av dere vet er jeg nå i praksis i Krinken. Det har så langt vært en solskinnshistorie uten like. Jeg har fått prøve meg på radio og TV og jeg har fått bidratt litt med egne synspunkter og til og med en sak. Folk er veldig hyggelige og miljøet er uvanlig godt har jeg inntrykk av. En lettelse for en som kommer fra nesten et tiår på kundesenteret til Peppes. Nå har alt tre av de åtte ukene gått og det er nok på tide at jeg bretter opp ermene og hever stemmen litt mer. Om jeg lykkes å vise meg fram litt mer får tiden vise, men inntill videre er i alle fall alt bare fryd og gammen i den avdelinga.
Og apropos avdeling. Jeg kom over en helt herlig internmarkedsføring på NRK her om dagen.
Jeg skjønte minimalt da jeg entret opptil flere dasser hvor dette budskapet var hengt i nøysomt broderi på veggene. Og etter noen dager med grubling fikk jeg i dag svaret på NRK sitt intranett. Det er rett og slett arkivavdelingen som har gjort et lite stunt for å få blest rundt den manglende arkiveringen av dokumenter som skal nettopp arkiveres. Morsomt og virkningsfullt. Jeg ble i alle fall veldig oppmerksom på dette.
Så til noe helt annet. Jeg var i dag og så Toy Story 3 i 3D på Ringen kino. En helt suveren film, og jeg vil nesten påstå at den er bedre enn to fo første i rekken. Men det er ikke moroa akkurat nå. Det er derimot 3D-brillene jeg ble stuck med. Siden det var utsolgt for vanlige 3D-briller ble jeg avspist med et par av typen Shrek... Det så slik ut:
Er jeg ikke nydelig?
Sunday 20 June 2010
Leite etter lykka
I går tok undertegnede og tre gode kompiser turen til den såkalte "indre tenalje" på det gamle steinbygget i horestrøket, nemlig Akershus Festning. Anledningen var Hellbillies og forventningene mine var skrudd i taket. Det som for øyeblikket er mitt aller største favorittband skulle nytes live for første gang.
Før jeg tar for meg selve bandets gjennomføring så må jeg ta meg tid til å kommentere arrangørens gjennomføring. Gjemt bak akronymet SAKK finner vi Stiftelsen Akershus festning for Kuns og Kultur. En for meg helt fremmed konsertarrangør og ut fra gårsdagens opplevelser så var nok det å arrangere konsert noe fremmed for SAKK også. En merkelig plassering av scenen, ølkaos, dasskø fra hælvete og sitteplasser lengst foran mot scenen. Hvor skal jeg begynne?
Det enkleste er å ta fatt på det mest opplagte, nemlig det faktum at de hadde lagt scenen og publikum på hver sin side av en karpedam... Ja, du leste rett. Det var en dam mellom Hellbillies og hillbillyene. Et merkelig påfunn på et stort område som kunne tålt svært godt å være festivalområde forøvrig. En lett helning på gresset inn mot dammen ble tydelig sett på som ideelt for en liten amfi-ish setting, men de hadde tydeligvis glemt at det var artistene folk ville se og ikke den flotte dammen forsvaret hadde anlagt inne på området. Dermed var det ikke det enkleste premisset som ble lagt for hallingdølene på scenen.
Så til ølkaoset. Det var opplagt en fremmed tanke for SAKK at det kom til å komme en og annen øltørst døl for å se hedersmennene. Et idiotisk system med ett utsalgssted for øl (man fikk utdelt boks og glass sammen. Merkelig påfunn det i seg selv) gjorde at køer som var lange som de legendariske vestfoldkøene i sommerferien pre ny motorvei gjorde at halvparten av publikum kun fikk nyte halve konserten. Etter hvert ble det riktignok improvisert en ny drikkestasjon, men heller ikke her gikk det unna. Det var litt som en skoleavslutning hvor foreldre skal styre kakesalg. Alt går i slow mo, men likevel holder folk ut og er tålmodige av en eller annen uforklarlig grunn. Flaks for arrangøren.
Men det får være nok klikking på SKUFF. Heldigvis var det noen herlige ramp og rebeller som tok affere selv og viste gjennom handling at detta var høl i huet.
Legg merke til at han i dammen som lyser opp i oransje ikke er en vakt, men en legendarisk fyr som valgte å dra på konsert i anleggsklær og vernehjælm. Og såklart dritnings.
Men så til bandet selv. Det er slett ikke lett å formidle musikk til et publikum når du må vente på postgangen for å få respons i og med at avstanden er idiotisk lang mellom de to partene. Derfor var Hellbillies etter mitt syn noe tamme gjennom nesten hele konserten. Merkelig nok er det først på siste låt før ekstranummeret at de slipper seg skikkelig løs. Da får yngstebror Haugen gitarrunke så mye han vil på knallåta Røta og får publikum skikkelig i gang. Men derfra og ut var det slik jeg hadde håpet opplevelsen skulle vært hele veien.
Jeg savner mer lekenhet rundt arrangementene av låtene. Årsaken til dette er at det på en og annen låT kommer noen små stikk som viser at bandet virkelig mestrer det å fortolke egne låter på nye måter uten å radbrekke folkets favoritter. Spesielt nevnte Røta fungerte knallbra med en liten Angus Young sekvens og flørting med gitarriff fra gamle helter.
Alt i alt var det morsomt med en bygdefest midt i byen selv om premissene ikke var til stede. Hellbillies er alt for rutinerte og profesjonelle til å levere dårlige varer, men topp nivå var det heller ikke, så undertegnede ruller en syltynn firer, og satser på å se bandet i sitt rette element neste gang. Nemlig utenfor Oslogryta.
Før jeg tar for meg selve bandets gjennomføring så må jeg ta meg tid til å kommentere arrangørens gjennomføring. Gjemt bak akronymet SAKK finner vi Stiftelsen Akershus festning for Kuns og Kultur. En for meg helt fremmed konsertarrangør og ut fra gårsdagens opplevelser så var nok det å arrangere konsert noe fremmed for SAKK også. En merkelig plassering av scenen, ølkaos, dasskø fra hælvete og sitteplasser lengst foran mot scenen. Hvor skal jeg begynne?
Det enkleste er å ta fatt på det mest opplagte, nemlig det faktum at de hadde lagt scenen og publikum på hver sin side av en karpedam... Ja, du leste rett. Det var en dam mellom Hellbillies og hillbillyene. Et merkelig påfunn på et stort område som kunne tålt svært godt å være festivalområde forøvrig. En lett helning på gresset inn mot dammen ble tydelig sett på som ideelt for en liten amfi-ish setting, men de hadde tydeligvis glemt at det var artistene folk ville se og ikke den flotte dammen forsvaret hadde anlagt inne på området. Dermed var det ikke det enkleste premisset som ble lagt for hallingdølene på scenen.
Så til ølkaoset. Det var opplagt en fremmed tanke for SAKK at det kom til å komme en og annen øltørst døl for å se hedersmennene. Et idiotisk system med ett utsalgssted for øl (man fikk utdelt boks og glass sammen. Merkelig påfunn det i seg selv) gjorde at køer som var lange som de legendariske vestfoldkøene i sommerferien pre ny motorvei gjorde at halvparten av publikum kun fikk nyte halve konserten. Etter hvert ble det riktignok improvisert en ny drikkestasjon, men heller ikke her gikk det unna. Det var litt som en skoleavslutning hvor foreldre skal styre kakesalg. Alt går i slow mo, men likevel holder folk ut og er tålmodige av en eller annen uforklarlig grunn. Flaks for arrangøren.
Men det får være nok klikking på SKUFF. Heldigvis var det noen herlige ramp og rebeller som tok affere selv og viste gjennom handling at detta var høl i huet.
Legg merke til at han i dammen som lyser opp i oransje ikke er en vakt, men en legendarisk fyr som valgte å dra på konsert i anleggsklær og vernehjælm. Og såklart dritnings.
Men så til bandet selv. Det er slett ikke lett å formidle musikk til et publikum når du må vente på postgangen for å få respons i og med at avstanden er idiotisk lang mellom de to partene. Derfor var Hellbillies etter mitt syn noe tamme gjennom nesten hele konserten. Merkelig nok er det først på siste låt før ekstranummeret at de slipper seg skikkelig løs. Da får yngstebror Haugen gitarrunke så mye han vil på knallåta Røta og får publikum skikkelig i gang. Men derfra og ut var det slik jeg hadde håpet opplevelsen skulle vært hele veien.
Jeg savner mer lekenhet rundt arrangementene av låtene. Årsaken til dette er at det på en og annen låT kommer noen små stikk som viser at bandet virkelig mestrer det å fortolke egne låter på nye måter uten å radbrekke folkets favoritter. Spesielt nevnte Røta fungerte knallbra med en liten Angus Young sekvens og flørting med gitarriff fra gamle helter.
Alt i alt var det morsomt med en bygdefest midt i byen selv om premissene ikke var til stede. Hellbillies er alt for rutinerte og profesjonelle til å levere dårlige varer, men topp nivå var det heller ikke, så undertegnede ruller en syltynn firer, og satser på å se bandet i sitt rette element neste gang. Nemlig utenfor Oslogryta.
Tuesday 8 June 2010
kjendis-spoting
Jeg er en ener på kjendis-spoting. I dag måtte jeg ut og rusle for å ordne betaling til båtførerprøven og boka til samme aktivitet. På den korte turen opp i bogstadveien og tilbake så jeg intet mindre enn fire kjendiser. Aylar Lie, Erlend Loe, Anette Hoff og Erling Kagge.
På kvelden tok jeg en tur oppom Lommedalen for å se litt fotball. Der så jeg jaggu Thomas Rogne.
Hva gir du meg? Jeg er født for å jobbe i Se og Hør tror jeg. Men jeg akter ikke å oppfylle den misjonen.
På kvelden tok jeg en tur oppom Lommedalen for å se litt fotball. Der så jeg jaggu Thomas Rogne.
Hva gir du meg? Jeg er født for å jobbe i Se og Hør tror jeg. Men jeg akter ikke å oppfylle den misjonen.
Wednesday 2 June 2010
Analyse av Criminal Minds
Da Criminal Minds først kom på norske TV-skjermer ble jeg først begeistret. Jeg falt for idéen om analytikere som skulle fakke serieforbrytere. Men det tok ikke lang tid før skuffelsene begynte å bli mange og store.
En rekke logiske brister, syltynne plot og idiotiske motiv gjorde at jeg følte meg bedratt. Som en hevn skal jeg nå plukke fra hverandre kveldens episode.
1. Første feil var at den luksusprostituerte dama man forsøker å fakke valgte å kneppe opp skjorten i buisinessdrakten hun brukte som skalkeskjul før møtet med "klienten" Saklig å buste et godt cover for å få i gang klienten litt ekstra når han åpner døra.
2. Dette blir travelt merker jeg! Nå ble en mann drept med en enkel blank tape over munn og nese. Har ikke alle forsøkt å tape over kjeften i barneårene? Jeg har i alle fall det. Og det er en smal sak å få inn litt luft med litt kreativ bruk av tunga.
3. Den feite datadama hoster opp en liste over direktører i Dallasområdet med forsmådde eks koner som ikke får pengene de har krav på etter rettsoppgjør. Det i seg selv er ikke banebrytende, men å skulle gi inntrykk av at det tar to tastetrykk? Pleeeeaaase a! Ingen database i verden skal klare å vise det på to tastetrykk.
4. Nå forteller sjefsagenten om sitt familieliv til morderinnen over telefon. HAHHA! Saklig at han legger ut om de som er aller nærmest ham til en gal desillusjonert drapskvinne. Hun holder forresten gunnern til hodet på en ny tjukkaskunde med tape over kjeften. Det er dugg på innsiden av tapen, og skaperne av serien har dermed påvist mitt poeng i argument nr 2.
5. Nå ble tjukkasdama forferdet over å høre et skudd over tlf hun overvåket. Saklig å jobbe i FBI og ikke tåle å høre et skudd i mørket.
6. Den er her litt vanskelig å forklare, men eskortepikemorderen skal ha hatt inngående kunnskap om eskortebransjen FØR hun hadde noe som helst med verdens eldste yrke å gjøre. Helt idiotisk.
7. Helt utenom sammenhengen men eskortepikemorderinnen ligner litt på en jeg vet om. Fantasien løper halvveis løpsk her nå... Eller ligner er vel å ta for hardt i. Minner meg om er mer riktig å si. Morderinnen er hot!
8. Morderinnen har grått i møte med far sin, men sminken sitter som et skudd.
9. Agenten som utleverte seg selv tidligere, sitter nå og har en terapeutisk samtale med morderinnen istedenfor å dunke henne i gølvet og slenge på håndjerna. Han holder henne ømt i hånda sågar! Det er nesten kjærlighet ved første blikk! Jøje meg!
Der var episoden ferdig. Faktisk relativt lite idioti i denne episoden til Criminal Minds å være. Men dette var artig, så jeg tror jeg skal gjenta dette ved en senere anledning.
En rekke logiske brister, syltynne plot og idiotiske motiv gjorde at jeg følte meg bedratt. Som en hevn skal jeg nå plukke fra hverandre kveldens episode.
1. Første feil var at den luksusprostituerte dama man forsøker å fakke valgte å kneppe opp skjorten i buisinessdrakten hun brukte som skalkeskjul før møtet med "klienten" Saklig å buste et godt cover for å få i gang klienten litt ekstra når han åpner døra.
2. Dette blir travelt merker jeg! Nå ble en mann drept med en enkel blank tape over munn og nese. Har ikke alle forsøkt å tape over kjeften i barneårene? Jeg har i alle fall det. Og det er en smal sak å få inn litt luft med litt kreativ bruk av tunga.
3. Den feite datadama hoster opp en liste over direktører i Dallasområdet med forsmådde eks koner som ikke får pengene de har krav på etter rettsoppgjør. Det i seg selv er ikke banebrytende, men å skulle gi inntrykk av at det tar to tastetrykk? Pleeeeaaase a! Ingen database i verden skal klare å vise det på to tastetrykk.
4. Nå forteller sjefsagenten om sitt familieliv til morderinnen over telefon. HAHHA! Saklig at han legger ut om de som er aller nærmest ham til en gal desillusjonert drapskvinne. Hun holder forresten gunnern til hodet på en ny tjukkaskunde med tape over kjeften. Det er dugg på innsiden av tapen, og skaperne av serien har dermed påvist mitt poeng i argument nr 2.
5. Nå ble tjukkasdama forferdet over å høre et skudd over tlf hun overvåket. Saklig å jobbe i FBI og ikke tåle å høre et skudd i mørket.
6. Den er her litt vanskelig å forklare, men eskortepikemorderen skal ha hatt inngående kunnskap om eskortebransjen FØR hun hadde noe som helst med verdens eldste yrke å gjøre. Helt idiotisk.
7. Helt utenom sammenhengen men eskortepikemorderinnen ligner litt på en jeg vet om. Fantasien løper halvveis løpsk her nå... Eller ligner er vel å ta for hardt i. Minner meg om er mer riktig å si. Morderinnen er hot!
8. Morderinnen har grått i møte med far sin, men sminken sitter som et skudd.
9. Agenten som utleverte seg selv tidligere, sitter nå og har en terapeutisk samtale med morderinnen istedenfor å dunke henne i gølvet og slenge på håndjerna. Han holder henne ømt i hånda sågar! Det er nesten kjærlighet ved første blikk! Jøje meg!
Der var episoden ferdig. Faktisk relativt lite idioti i denne episoden til Criminal Minds å være. Men dette var artig, så jeg tror jeg skal gjenta dette ved en senere anledning.
Thursday 27 May 2010
Surmaga 2
Forrige innlegg åpnet for litt lufting av frustrasjon, og det var såpass vellykket for min egen del at jeg har valgt å gjenta bedriften. Denne gangen er det nettjournalistikk, ulogiske serier/filmer og damer som ikke kan gå på høye heler.
Det første temaet er det som ligger mitt hjerte nærmest. Jeg driver jo tross alt og utdanner meg til å bli nettopp journalist. Og som fersik er det ikke umulig at jeg blir satt til å gjøre drittjobben over alle drittjobber, nemlig reprodusere saker fra andre media. Jeg leser så mye dritt på vg, db og alle andre nettaviser. Hvem som er verst er ikke godt å si, men felles for dem alle er følgende møkkaartikler: Oversettern - man tar en sak fra en eller annen anerkjent utenlands avis, oversetter saken og er fornøyd med det. Ingen nye kilder, og ikke noe faktasjekk. Man stoler på at det som er skrevet av kollegaen man stjeler fra er riktig. Pinlig på fler måter enn én.
Den andre typen makkverk du finner er "klikk-saken" helt uinteressant dritt som blir gravd opp enten via facebook eller youtube f eks. Den røykende sensasjonsgutten som gikk som en farsott i går er et alt for godt og alt for trist eksempel på dette. Det er gjerne ting du blir dummere av å lese, men som gir klikk og dermed inntekt via annonser. Grøss og gru for no jævelskap. Slike mørke videoer hører hjemme på youtube og BARE youtube.
Så til Criminal Minds i særdeleshet og utlogiske filmer og serier generelt. Jeg er av typen som elsker science ficion. Men likevel er jeg opptatt av hva man kan anse som sannsynlig i en film. Men da tenker jeg først og fremst på hva som ville vært den naturlige handlingen i en case f eks. I snuffserien Criminal Minds på TV2 er det så mange logiske brister og idiotiske premisser at jeg blir helt matt. I dagens episode kunne man f eks se to brødre som kidnappet folk for så å videre jakte på de med pil og bue. Et helt tåpelig plott. Men det som nom er enda værre er folks reaksjoner når de rundt dem blir knerta gjennom å få en pil ut av brystet. Det er hverken skriking eller gråting. Det er knapt jogging bort fra åstedet. Videre i avsnittet får man se FBI-agenter som ikke prøver å redde en døende fange, de samme agentene lar heller en av de jagede kidnappingsofrene så lov til å prate til fangen og komme med noen selvgode "hvor-tøff-er-du-nå?"-kommentarer. Det er så langt ute at jeg ikke fatter at folk vil stå fram ved navn etter å ha vært med i produksjonen av serien.
Til slutt skal jeg le litt av de damene som går rundt som nærkiser med knekk i knea. Det ser rett og slett ut som at de lister seg bortover. Jeg skulle så gjerne hatt et bilde her for å illustrere, men jeg er for beskjeden til å ta bilde av hvem som helst dessverre. Men for å prøve å skildre litt. De jeg ler av er damene med høye, høye heler. Gjerne støvletter av typen fuck-me-boots. De vandrer bortover fortau og veikant ved å sette tåballene ned først på hvert nye steg. Resultatet er at man ikke kan rette ut beinet skikkelig når man går, og man får nærkis-knekken. Det er faktisk ikke helt ulikt en elg heller når jeg tenker meg om.
Ta det på ingen måte som at jeg ikke er tilhenger av høye heler, for det er jeg så avgjort. Jeg bare oppforderer de av dere som ikke mestrer dette sensuelle faget til å spare både dere selv og oss herrer for pinligheten. Tøysko og holdning er bedre enn nærkis-stil og flotte sko.
Fred ut!
Det første temaet er det som ligger mitt hjerte nærmest. Jeg driver jo tross alt og utdanner meg til å bli nettopp journalist. Og som fersik er det ikke umulig at jeg blir satt til å gjøre drittjobben over alle drittjobber, nemlig reprodusere saker fra andre media. Jeg leser så mye dritt på vg, db og alle andre nettaviser. Hvem som er verst er ikke godt å si, men felles for dem alle er følgende møkkaartikler: Oversettern - man tar en sak fra en eller annen anerkjent utenlands avis, oversetter saken og er fornøyd med det. Ingen nye kilder, og ikke noe faktasjekk. Man stoler på at det som er skrevet av kollegaen man stjeler fra er riktig. Pinlig på fler måter enn én.
Den andre typen makkverk du finner er "klikk-saken" helt uinteressant dritt som blir gravd opp enten via facebook eller youtube f eks. Den røykende sensasjonsgutten som gikk som en farsott i går er et alt for godt og alt for trist eksempel på dette. Det er gjerne ting du blir dummere av å lese, men som gir klikk og dermed inntekt via annonser. Grøss og gru for no jævelskap. Slike mørke videoer hører hjemme på youtube og BARE youtube.
Så til Criminal Minds i særdeleshet og utlogiske filmer og serier generelt. Jeg er av typen som elsker science ficion. Men likevel er jeg opptatt av hva man kan anse som sannsynlig i en film. Men da tenker jeg først og fremst på hva som ville vært den naturlige handlingen i en case f eks. I snuffserien Criminal Minds på TV2 er det så mange logiske brister og idiotiske premisser at jeg blir helt matt. I dagens episode kunne man f eks se to brødre som kidnappet folk for så å videre jakte på de med pil og bue. Et helt tåpelig plott. Men det som nom er enda værre er folks reaksjoner når de rundt dem blir knerta gjennom å få en pil ut av brystet. Det er hverken skriking eller gråting. Det er knapt jogging bort fra åstedet. Videre i avsnittet får man se FBI-agenter som ikke prøver å redde en døende fange, de samme agentene lar heller en av de jagede kidnappingsofrene så lov til å prate til fangen og komme med noen selvgode "hvor-tøff-er-du-nå?"-kommentarer. Det er så langt ute at jeg ikke fatter at folk vil stå fram ved navn etter å ha vært med i produksjonen av serien.
Til slutt skal jeg le litt av de damene som går rundt som nærkiser med knekk i knea. Det ser rett og slett ut som at de lister seg bortover. Jeg skulle så gjerne hatt et bilde her for å illustrere, men jeg er for beskjeden til å ta bilde av hvem som helst dessverre. Men for å prøve å skildre litt. De jeg ler av er damene med høye, høye heler. Gjerne støvletter av typen fuck-me-boots. De vandrer bortover fortau og veikant ved å sette tåballene ned først på hvert nye steg. Resultatet er at man ikke kan rette ut beinet skikkelig når man går, og man får nærkis-knekken. Det er faktisk ikke helt ulikt en elg heller når jeg tenker meg om.
Ta det på ingen måte som at jeg ikke er tilhenger av høye heler, for det er jeg så avgjort. Jeg bare oppforderer de av dere som ikke mestrer dette sensuelle faget til å spare både dere selv og oss herrer for pinligheten. Tøysko og holdning er bedre enn nærkis-stil og flotte sko.
Fred ut!
Monday 24 May 2010
Surmaga innlegg
Internett er fullt av dritt. Idioter som kommentrerer på db.no, tullinger som blogger om helt meningsløse ting (Englegalning og en med varige svekkede sjelsevner) og alt som er på facebook. Til daglig må jeg legge store begrensinge på meg selv for å klare å gå gjennom hverdagen uten å hisse meg opp. Men noen ganger sprekker jeg. En tidligere fiende som kalte seg sjamanen (nå heldigvis lagt ned bloggen sin) er et godt eksempel på folk som har fått begeret til å renne over. Hans halvveis konspiratoriske og halvveis blåøyde syn på verden trengte en liten virkelighetsjustering. Men det som er så forbannet jævlig med at jeg på vegne av samfunnet påtok meg dette oppdraget er jo at han bare fortsatte å hisse meg opp. Selv etter at jeg hadde forklart både det ene og det andre på en rasjonell måte så fikk jeg tåkeprat og ønskekvistfantasier tilbake. Første regel på internett er jo at du ikke må hisse deg opp, men noen ganger må en bare ventilere ut litt trykk.
En annen side ved dette er alle de sarte sjelene som vandrer rundt på internett. Jeg har noen ganger lekt litt med tanken på å kommentere det jeg tenker på facebook. Det hadde nok ikke tatt lang tid før vennelisten hadde blitt vesentlig kortere. Spising av lunsj med en eller annen solariumsbrun gullgravervenninde er meg knekkende likegyldig. Det samme er 99,9% av alle grupper folk blir medlemmer av. "ikke for å skryte, men jeg er fra Asker." Den hissa meg opp skikkelig. Jeg er ikke opptatt av denne se og bli sett kulturen som råder i Oslo og omegn, men selv jeg vet jo at Asker kun er et litt mer harry wannabe Bærum. Det er ikke en dritt å skryte av at man kommer fra det rottehølet der. Men det er jo i og for seg harmløs provokasjon det der. Jeg skal ikke ta knekken på dere som melder dere inn i all mulig dritt, jeg gjør det sjæl også. MEN, de jeg skulle likt å ta knekken på er de som legger ut statuser som tilsvarer en åtteåring som sier: "Syns du den tegningen her var stygg?" Bare for at folk skal lyve og si at den er så fin atte hjælp. Jeg husker helt tilbake på førskolen at jeg lot meg provosere av de som kom og viste meg tegninger eller vever med den kommentaren. Rett som det var ble jeg nødt til å slippe meg fri, og svare: "Jo, det var ganske så stygt gitt! Hvordan fikk du til det?"
Ikke by opp til dans hvis du ikke tåler å høre sannheten er med andre ord oppfordningen min. For på et eller annet tidspunkt så kommer jeg til å sprekke. Kanskje et lite sosialt selvmord fra min side i og med at det er svært vanskelig å like han som sier det som det er og ikke slik det skal svares, men det får gå. For å gjøre livet litt lettere så har heldigvis facebook laget et funksjon hvor du kan skjule news feeden fra enkelte personer. For øyeblikket har jeg 14 navn på den lista. Og det blir nok fler etter hvert vil jeg tro.
Det var det jeg hadde av sure oppstøt akkurat nå. God natt.
En annen side ved dette er alle de sarte sjelene som vandrer rundt på internett. Jeg har noen ganger lekt litt med tanken på å kommentere det jeg tenker på facebook. Det hadde nok ikke tatt lang tid før vennelisten hadde blitt vesentlig kortere. Spising av lunsj med en eller annen solariumsbrun gullgravervenninde er meg knekkende likegyldig. Det samme er 99,9% av alle grupper folk blir medlemmer av. "ikke for å skryte, men jeg er fra Asker." Den hissa meg opp skikkelig. Jeg er ikke opptatt av denne se og bli sett kulturen som råder i Oslo og omegn, men selv jeg vet jo at Asker kun er et litt mer harry wannabe Bærum. Det er ikke en dritt å skryte av at man kommer fra det rottehølet der. Men det er jo i og for seg harmløs provokasjon det der. Jeg skal ikke ta knekken på dere som melder dere inn i all mulig dritt, jeg gjør det sjæl også. MEN, de jeg skulle likt å ta knekken på er de som legger ut statuser som tilsvarer en åtteåring som sier: "Syns du den tegningen her var stygg?" Bare for at folk skal lyve og si at den er så fin atte hjælp. Jeg husker helt tilbake på førskolen at jeg lot meg provosere av de som kom og viste meg tegninger eller vever med den kommentaren. Rett som det var ble jeg nødt til å slippe meg fri, og svare: "Jo, det var ganske så stygt gitt! Hvordan fikk du til det?"
Ikke by opp til dans hvis du ikke tåler å høre sannheten er med andre ord oppfordningen min. For på et eller annet tidspunkt så kommer jeg til å sprekke. Kanskje et lite sosialt selvmord fra min side i og med at det er svært vanskelig å like han som sier det som det er og ikke slik det skal svares, men det får gå. For å gjøre livet litt lettere så har heldigvis facebook laget et funksjon hvor du kan skjule news feeden fra enkelte personer. For øyeblikket har jeg 14 navn på den lista. Og det blir nok fler etter hvert vil jeg tro.
Det var det jeg hadde av sure oppstøt akkurat nå. God natt.
Monday 17 May 2010
Slik feierer jeg 17. mai
Tidligere har jeg hatt et innlegg om den fantastiske Mester Grønn. Også kjent om mikroøkonomiforeleleser, Erik Grønn. Og han er en stor del av dagen i dag også. Jeg har som vanlig basert meg på skippertaksmetoden i stor grad og må tilbringe dagen foran skolebøker og notater. Akkurat nå står jeg helt fast på oppgave 2 b fra 2008, så om noen har svaret der, så kan dere ringe meg. Eller dvs jeg står fast på andre halvdel av oppgaven. Nemlig på hvilket antall vil bedriften sette i gang produksjon av et produkt. Jeg skjønner at det må være der hvor inntekten overstiger de variable kostnadene, men jeg finner ikke uttrukket for det. Men nok om det.
I min iver etter å skaffe meg en ok karakter i mikro har jeg trålet internett etter mirakler. Og i den anledning kom jeg over følgende godbit.
Til alle storføttede tynnaser der ute, jeg vil se dere danse på vannet i sommer! Jeg ser spesielt mot deg Christian Døvle. Jeg tror du har svært gode forutsetninger for å være god i denne aktiviteten.
I grunn er jeg ganske glad i å sitte og pludre med litt skole ved kjøkkenbordet. Det er ganske så koselig, og i tillegg får jeg sett så mange snålinger som går forbi. Nå f eks passerte det en middelaldrende mann med grå khakis, hvit skjorte, vest av semsket skinn og allværsjakke. Det er tydelig at folk pynter seg! Men det beste er når det kommer gående en pulje unge høyre broilere fra Bølgen og Moi. De kommer ca hver halvtime, og er tydelig fornøyd med de for små dressene sine.
Til slutt en liten appell. Jeg registrerer at mange hevder at dagen i dag er Norges bursdag. Nå kan man vel i utgangspunktet ikke si at et landt har bursdag i og med at det ikke har stukket hodet ut fra sin mors underliv og sagt; her er jeg! Men det får jeg tåle. Jeg vil dog påpeke at 17. mai 1814 var dagen da grunnloven ble fattet. Men Norge var jo likefullt i en union med Sverige. Eller i praksis var vi vel mer en region i Sverige, men poenget mitt er: Skal man være pirkete, og det liker jo jeg å være, så mener jeg at 7. juni 1905 er den virkelige fødselsdagen til Norge. Det var da min tippoldefar (representerte Venstre på stortinget i 20 år og var med på å forfatte unionsoppløsningen) og hans likemenn erklærte Norge som uavhengig. Oppsummert så er 17. mai en flott festdag som skal markeres behørig, men la oss holde oss for gode til å si at det er Norges bursdag.
Nå gleder jeg meg til neste pause fra lesingen som vel blir om ca 15 min. Da skal jeg ut og kjøpe is og wieners!
Kos dere!
I min iver etter å skaffe meg en ok karakter i mikro har jeg trålet internett etter mirakler. Og i den anledning kom jeg over følgende godbit.
Til alle storføttede tynnaser der ute, jeg vil se dere danse på vannet i sommer! Jeg ser spesielt mot deg Christian Døvle. Jeg tror du har svært gode forutsetninger for å være god i denne aktiviteten.
I grunn er jeg ganske glad i å sitte og pludre med litt skole ved kjøkkenbordet. Det er ganske så koselig, og i tillegg får jeg sett så mange snålinger som går forbi. Nå f eks passerte det en middelaldrende mann med grå khakis, hvit skjorte, vest av semsket skinn og allværsjakke. Det er tydelig at folk pynter seg! Men det beste er når det kommer gående en pulje unge høyre broilere fra Bølgen og Moi. De kommer ca hver halvtime, og er tydelig fornøyd med de for små dressene sine.
Til slutt en liten appell. Jeg registrerer at mange hevder at dagen i dag er Norges bursdag. Nå kan man vel i utgangspunktet ikke si at et landt har bursdag i og med at det ikke har stukket hodet ut fra sin mors underliv og sagt; her er jeg! Men det får jeg tåle. Jeg vil dog påpeke at 17. mai 1814 var dagen da grunnloven ble fattet. Men Norge var jo likefullt i en union med Sverige. Eller i praksis var vi vel mer en region i Sverige, men poenget mitt er: Skal man være pirkete, og det liker jo jeg å være, så mener jeg at 7. juni 1905 er den virkelige fødselsdagen til Norge. Det var da min tippoldefar (representerte Venstre på stortinget i 20 år og var med på å forfatte unionsoppløsningen) og hans likemenn erklærte Norge som uavhengig. Oppsummert så er 17. mai en flott festdag som skal markeres behørig, men la oss holde oss for gode til å si at det er Norges bursdag.
Nå gleder jeg meg til neste pause fra lesingen som vel blir om ca 15 min. Da skal jeg ut og kjøpe is og wieners!
Kos dere!
Thursday 6 May 2010
Hørt i stykker
Noen ganger blir det for mye av det gode. Det dog ikke tilfelle i 90% av tilfellene dette uttrykket blir brukt. Det er for eksempel ikke for mye fotball på TV, det er ikke slik at man kan ha for mye fri(i alle fall ikke jeg). Det er heller ikke slik at det er godt det er litt vinter her i landet så vi kan sette mer pris på sommern.
Men noen ganger ER det for mye av det gode. Og jeg skal snevre det inn til en helt spesiell greie jeg opplever med jevne mellomrom. Det er når jeg sliter ut et band eller et album. Jeg hører på det så mye at jeg går så møkk lei at jeg ikke makter å sette det på igjen. Dette har jeg dessverre gjort med opptil flere avholdte artister. Jeg kan nevne Journey, David Gray - White Ladder, Guns N´ Roses - Appetite for Destruction, Guns n´ Roses - UYI I&II, Europe - Final Countdown (sangen, ikke albumet) for å nevne noen.
Selv om alt dette er musikk jeg liker svært godt, så er det ikke mulig for meg å sette det på selv. Men det betyr ikke at jeg ikke kan like sangene. Kommer de f eks på radioen blir det en helt annen sak. Da synges det med og jubles. Skulle det komme på et utested og jeg har nok smilevann innabords så kommer luftgitaren fram. Det er i det hele tatt litt av det samme forholdet jeg har til tapte kjærligheter. Jeg er jo glad i de, men vi har det best hver for oss. Likevel er det morsomt med litt flørt når det kommer uten forventninger og på en overaskende måte. Jeg har slått opp med artistene/albumene/låtene.
Noen ganger hender det også at jeg har en sterk assosiasjon eller et sterkt minne knyttet til en sang eller artist. Det blir litt som den deilige dama til kompisen. Du tar deg selv i å fantasere litt, men blir samtidig kvalm av egne tanker. Et typisk eksempel for min egen del kan være mine gamle favoritter i Kaiser Chiefs. En kveld med irrasjonell oppførsel og uberettiget raseri gjør at jeg blir skamfull når jeg hører dette bandet. Jeg får faktisk et sterkt ubehag bare av å skrive navnet her.
I skrivende stund er jeg i faresonen for å slite ut nye artister, så jeg må slutte å skrive og få lagt meg slik at jeg ikke får lyttet til mer musikk. Det blir straks for mye av det gode.
God natt
Men noen ganger ER det for mye av det gode. Og jeg skal snevre det inn til en helt spesiell greie jeg opplever med jevne mellomrom. Det er når jeg sliter ut et band eller et album. Jeg hører på det så mye at jeg går så møkk lei at jeg ikke makter å sette det på igjen. Dette har jeg dessverre gjort med opptil flere avholdte artister. Jeg kan nevne Journey, David Gray - White Ladder, Guns N´ Roses - Appetite for Destruction, Guns n´ Roses - UYI I&II, Europe - Final Countdown (sangen, ikke albumet) for å nevne noen.
Selv om alt dette er musikk jeg liker svært godt, så er det ikke mulig for meg å sette det på selv. Men det betyr ikke at jeg ikke kan like sangene. Kommer de f eks på radioen blir det en helt annen sak. Da synges det med og jubles. Skulle det komme på et utested og jeg har nok smilevann innabords så kommer luftgitaren fram. Det er i det hele tatt litt av det samme forholdet jeg har til tapte kjærligheter. Jeg er jo glad i de, men vi har det best hver for oss. Likevel er det morsomt med litt flørt når det kommer uten forventninger og på en overaskende måte. Jeg har slått opp med artistene/albumene/låtene.
Noen ganger hender det også at jeg har en sterk assosiasjon eller et sterkt minne knyttet til en sang eller artist. Det blir litt som den deilige dama til kompisen. Du tar deg selv i å fantasere litt, men blir samtidig kvalm av egne tanker. Et typisk eksempel for min egen del kan være mine gamle favoritter i Kaiser Chiefs. En kveld med irrasjonell oppførsel og uberettiget raseri gjør at jeg blir skamfull når jeg hører dette bandet. Jeg får faktisk et sterkt ubehag bare av å skrive navnet her.
I skrivende stund er jeg i faresonen for å slite ut nye artister, så jeg må slutte å skrive og få lagt meg slik at jeg ikke får lyttet til mer musikk. Det blir straks for mye av det gode.
God natt
fem viktigste album gjennom alle tider for meg personlig
1. AC/DC - Highway to Hell
2. Guns N´ Roses - Use Your Illusion 1
3. Vazelina Bilopphøggers - Fem fyrer med ved
4. Gang Starr - Moment of Truth
5. AC/DC - If You Want Blood
2. Guns N´ Roses - Use Your Illusion 1
3. Vazelina Bilopphøggers - Fem fyrer med ved
4. Gang Starr - Moment of Truth
5. AC/DC - If You Want Blood
Friday 30 April 2010
Mitt oppgjør med jævlene i rødt
Headingen adresserer ikke de såkalte rødskjortene i Thailand eller verdens kommunister. Det er heller ikke snakk om Brann eller Liverpool. Eller Helset for den saks skyld.
Jeg snakker om den hælvetes russen. Eller enda mer presist, den hælvetes leikerussen. De som ikke klarer å gi slipp på minner eller kanskje heller mangelen på minner fra gymnastiden.
Russetiden har blitt en av de store ritualene i livssyklusen til alle som penser seg inn på allmenfaglig studieretning og som senere skal bli Blindernugler eller BI-bimboer, Palestinagutter eller Pappagutter. Slik jeg opplever "viktigheten" av dette ritualet nå så kan jeg kun se bryllup og begravelse som noe mer betydnigsfullt for den oppvoksende generasjonen. Og jeg tror jeg har forstått hvorfor. Det har seg nemlig slik at russetiden er det virkelige overgangsritualet fra ungdom til voksen. Konfirmasjonen har blitt erstattet av Konformasjonen. Det er ungdommens siste sjangse til å rase fra seg før de blir dyttet inn i konformitetens rekker.
Penger, arbeid og fars penger legges ned i busser, klær, sanger og øl. Det hele er over etter en måneds misbruk av nevnte faktorer. Og når man er ferdig med det hele er man klar for å gyve løs på en tung utdanning innenfor markedsføring eller økonomi eller no´. Eller kanskje det er redding av verden gjennom internasjonale studier som er tingen? Feller for de alle er at denne psokotiske tilstanden hvor sexen er fri og dårlig oppførsel er et tegn på en hedersmann aldri vil komme tilbake.
Det ville i hvert fall være den tradisjonelle varianten av russefeiringen. Men de siste årene har det spredd seg en farlig epedimi. Lekerussen har blitt et fenomen. Hvert år dukker de opp på gressletter og parkeringsplasser for å late som at de er russ de også. Hva dette skyldes er ikke godt å si. Er det misnøye med livet? Er det et savn om å være mer frimodig og mindre rasjonell? Personlig tror jeg det er en kombinasjon av flere ting. Den første faktoren er å flørte med en gode betingede selvtilliten de hadde under russetiden. Selvtilfredsheten over å være en del av en gruppe hvor man ble akseptert og omfavnet uten hevede øyenbryn og pekefingere virker forlokkende selv flere år etter egen russefeiring. Dessuten er det nok også en diger nostalgitrip.
Er ikke det helt ok da, spør kanskje du som leser dette nå? Og svaret er selvsagt NEI. Det er alt annet enn greit. Det er like pinlig som menn i femtiåra med slitte jeans, moteriktig pique, dyre solbriller og en 27 år gammel dame på armen som kliner med pommeranianen sin. Lær dere å gi slipp. Som jeg har beskrevet over så har russetiden blitt det moderne overgangsritualet. Og ved å tukle med kriteriene for deltagelsen i dette ritualet så blir det nærmest en blasfemisk handling å dra på seg spermflekkene og jordtustene du har liggende bakerst i skapet.
Jeg snakker om den hælvetes russen. Eller enda mer presist, den hælvetes leikerussen. De som ikke klarer å gi slipp på minner eller kanskje heller mangelen på minner fra gymnastiden.
Russetiden har blitt en av de store ritualene i livssyklusen til alle som penser seg inn på allmenfaglig studieretning og som senere skal bli Blindernugler eller BI-bimboer, Palestinagutter eller Pappagutter. Slik jeg opplever "viktigheten" av dette ritualet nå så kan jeg kun se bryllup og begravelse som noe mer betydnigsfullt for den oppvoksende generasjonen. Og jeg tror jeg har forstått hvorfor. Det har seg nemlig slik at russetiden er det virkelige overgangsritualet fra ungdom til voksen. Konfirmasjonen har blitt erstattet av Konformasjonen. Det er ungdommens siste sjangse til å rase fra seg før de blir dyttet inn i konformitetens rekker.
Penger, arbeid og fars penger legges ned i busser, klær, sanger og øl. Det hele er over etter en måneds misbruk av nevnte faktorer. Og når man er ferdig med det hele er man klar for å gyve løs på en tung utdanning innenfor markedsføring eller økonomi eller no´. Eller kanskje det er redding av verden gjennom internasjonale studier som er tingen? Feller for de alle er at denne psokotiske tilstanden hvor sexen er fri og dårlig oppførsel er et tegn på en hedersmann aldri vil komme tilbake.
Det ville i hvert fall være den tradisjonelle varianten av russefeiringen. Men de siste årene har det spredd seg en farlig epedimi. Lekerussen har blitt et fenomen. Hvert år dukker de opp på gressletter og parkeringsplasser for å late som at de er russ de også. Hva dette skyldes er ikke godt å si. Er det misnøye med livet? Er det et savn om å være mer frimodig og mindre rasjonell? Personlig tror jeg det er en kombinasjon av flere ting. Den første faktoren er å flørte med en gode betingede selvtilliten de hadde under russetiden. Selvtilfredsheten over å være en del av en gruppe hvor man ble akseptert og omfavnet uten hevede øyenbryn og pekefingere virker forlokkende selv flere år etter egen russefeiring. Dessuten er det nok også en diger nostalgitrip.
Er ikke det helt ok da, spør kanskje du som leser dette nå? Og svaret er selvsagt NEI. Det er alt annet enn greit. Det er like pinlig som menn i femtiåra med slitte jeans, moteriktig pique, dyre solbriller og en 27 år gammel dame på armen som kliner med pommeranianen sin. Lær dere å gi slipp. Som jeg har beskrevet over så har russetiden blitt det moderne overgangsritualet. Og ved å tukle med kriteriene for deltagelsen i dette ritualet så blir det nærmest en blasfemisk handling å dra på seg spermflekkene og jordtustene du har liggende bakerst i skapet.
Tuesday 27 April 2010
Ei litta liste
Noen av tidenes mest oppskrytte norske band:
1. Serena Maneesh
2. 120 days
3. WE
4. Ralph Myers and the Jack Herren Band
5. Datarock
1. Serena Maneesh
2. 120 days
3. WE
4. Ralph Myers and the Jack Herren Band
5. Datarock
Sunday 11 April 2010
noen har for god tid
Her er det en kar som har laget fucka versjoner av ymse låter. Noen av de har jo blitt ganske så festlig.
Tuesday 6 April 2010
Konsert, konsert + Narum
De siste ukene har jeg opplevd to flotte konserter og fått meg et nytt favorittband og forresten en ny favorittdings(som jeg riktignok har nevnt tidligere)
15. mars var heidersmannen Olav og jeg på John Dee for å se verdens for tiden beste sussierock-band, nemlig Airbourne. Skulle du lurer på hva aussierock er så tenk på AC/DC så har du svaret. Men la meg understreke da at jeg da holder AC/DC utenfor sammenligningen da de for meg er evige nr. 1 uansett sjanger. Og for ordens skyld så er det gammel AC/DC som er best om noen skulle lure på det.
Luringen Fenriz fra Darkthrone har faktisk tatovert gammal AC/DC på underarmen. For en glimrende idé! Jeg skulle ønske jeg kom på den først.
Men tilbake til Airbourne. I yngre dager var det alltid viktig å komme tidlig til konserten for å ikke gå glipp av noe, og få sugd i seg mest mulig av atmosfære og øl. Med årene ble det mer og mer en kunstart å kunne komme rett før bandet gikk på og likevel ordne seg en god plass. Dette var jeg i en periode svært dyktig på, men sviktet dessverre grovt når det gjaldt som mest 15. mars. Olav og jeg klarte nemlig å komme for sent. MEN vi kom i det minste tidsnok til å få med oss et episk øyeblikk.
Vi fikk nemlig se vokalist og lead gitarist Joel O'Keeffe stå oppå mixepulten bakerst i lokalet og spille solo! Et klassisk Angus Young øyeblikk med andre ord. Å se den ikke alt for høyreiste mannen, med plasterlapper på ryggen der gitarselen ligger for å dekke over gnagsår fra for mye spilling i barings, stå og rocke oppunder taket var et episk syn. Det er rock n´ roll slik jeg knapt trodde fantes i 2010. Showet videre var også av god kvalitet, dog litt skranglete tidvis. Likevel fortjener de en knallfin firer som kjenner eimen av en sekser som de sier i radioresepsjonen. Neste gang Airbourne er i Norge forventer jeg et smekk fullt Rockefeller.
Ti dager var det Parkteateret og Stein Torleif Bjella som stod for tur. Og denne gangen var heldigvis konsertberegningen i godt gammelt slag igjen, for idet heidersmannen Mats og jeg hadde fått en øl i klypa så gikk heidersmannen sjølv på scenen. Og fra første strengeslag var samtlige til stede i Parkteateret i herr Bjellas lune hånd. Det var en utrolig stemning av humor, melankoli og følelsen av å være med på noe en ikke ønsket skulle slutte. For meg er det en av de aller beste konsertene jeg har vært på noen sinne. Stein Torleif Bjellas kommentarer mellom låtene var jo verdt inngangen alene og når vi i tillegg fikk samtlige låter fra albumet Heidersmenn samt en og annen godbit fra Bjellas band Tolv Volt så ble det hele en uforglemmelig aften.
Så til min nye favoritter i Narum. Jeg har nevt de her tidligere, men jeg vil musjonere(artig ordspill - musikk/misjonere) om dette bandet så ofte jeg kan. Totendialekt har aldri hørtes så bra ut som på denne plata. Jeg får en ukontrollerbar trang til å kore hver gang jeg hører denne plata og det har ført til en og annen flau episode hvor jeg har gått for meg selv og sunget mens folk bak meg må ha lurt på hva slags gal mann det er som rusler foran dem. Kudos på deles ut til Karoline som introduserte meg til bandet forøvrig.
Så til slutt, alle som liker å pusle litt med musikk bør skaffe seg Boss BR600. Det er tidenes leketøy rett og slett. Du kan programmere trommer, spille inn gitar, keyboards og vokal på 16 spor, og selv om det høres litt jalla ut, så er det fantastisk moro likevel. Så langt har jeg ikke lært meg nok til å gi noen god forklaring på alle muligheten som ligger i denne boksen, men det kommer nok etter hvert som kunnskapen tar seg opp.
15. mars var heidersmannen Olav og jeg på John Dee for å se verdens for tiden beste sussierock-band, nemlig Airbourne. Skulle du lurer på hva aussierock er så tenk på AC/DC så har du svaret. Men la meg understreke da at jeg da holder AC/DC utenfor sammenligningen da de for meg er evige nr. 1 uansett sjanger. Og for ordens skyld så er det gammel AC/DC som er best om noen skulle lure på det.
Luringen Fenriz fra Darkthrone har faktisk tatovert gammal AC/DC på underarmen. For en glimrende idé! Jeg skulle ønske jeg kom på den først.
Men tilbake til Airbourne. I yngre dager var det alltid viktig å komme tidlig til konserten for å ikke gå glipp av noe, og få sugd i seg mest mulig av atmosfære og øl. Med årene ble det mer og mer en kunstart å kunne komme rett før bandet gikk på og likevel ordne seg en god plass. Dette var jeg i en periode svært dyktig på, men sviktet dessverre grovt når det gjaldt som mest 15. mars. Olav og jeg klarte nemlig å komme for sent. MEN vi kom i det minste tidsnok til å få med oss et episk øyeblikk.
Vi fikk nemlig se vokalist og lead gitarist Joel O'Keeffe stå oppå mixepulten bakerst i lokalet og spille solo! Et klassisk Angus Young øyeblikk med andre ord. Å se den ikke alt for høyreiste mannen, med plasterlapper på ryggen der gitarselen ligger for å dekke over gnagsår fra for mye spilling i barings, stå og rocke oppunder taket var et episk syn. Det er rock n´ roll slik jeg knapt trodde fantes i 2010. Showet videre var også av god kvalitet, dog litt skranglete tidvis. Likevel fortjener de en knallfin firer som kjenner eimen av en sekser som de sier i radioresepsjonen. Neste gang Airbourne er i Norge forventer jeg et smekk fullt Rockefeller.
Ti dager var det Parkteateret og Stein Torleif Bjella som stod for tur. Og denne gangen var heldigvis konsertberegningen i godt gammelt slag igjen, for idet heidersmannen Mats og jeg hadde fått en øl i klypa så gikk heidersmannen sjølv på scenen. Og fra første strengeslag var samtlige til stede i Parkteateret i herr Bjellas lune hånd. Det var en utrolig stemning av humor, melankoli og følelsen av å være med på noe en ikke ønsket skulle slutte. For meg er det en av de aller beste konsertene jeg har vært på noen sinne. Stein Torleif Bjellas kommentarer mellom låtene var jo verdt inngangen alene og når vi i tillegg fikk samtlige låter fra albumet Heidersmenn samt en og annen godbit fra Bjellas band Tolv Volt så ble det hele en uforglemmelig aften.
Så til min nye favoritter i Narum. Jeg har nevt de her tidligere, men jeg vil musjonere(artig ordspill - musikk/misjonere) om dette bandet så ofte jeg kan. Totendialekt har aldri hørtes så bra ut som på denne plata. Jeg får en ukontrollerbar trang til å kore hver gang jeg hører denne plata og det har ført til en og annen flau episode hvor jeg har gått for meg selv og sunget mens folk bak meg må ha lurt på hva slags gal mann det er som rusler foran dem. Kudos på deles ut til Karoline som introduserte meg til bandet forøvrig.
Så til slutt, alle som liker å pusle litt med musikk bør skaffe seg Boss BR600. Det er tidenes leketøy rett og slett. Du kan programmere trommer, spille inn gitar, keyboards og vokal på 16 spor, og selv om det høres litt jalla ut, så er det fantastisk moro likevel. Så langt har jeg ikke lært meg nok til å gi noen god forklaring på alle muligheten som ligger i denne boksen, men det kommer nok etter hvert som kunnskapen tar seg opp.
Tuesday 30 March 2010
En sterk historie
De av dere som kjenner meg vet vel at jeg ofte kommer med et litt flåsete utsagn når folk forteller om noe jeg ikke er så veldig interessert i. "Sterk historie!" lyder det gjerne fra undertegnede med en sarkastisk og spiss tone, men dog med et lite glimt i auget håper jeg.
Men det tror jeg at jeg må legge av meg. I kveld har jeg sittet og jobbet med ymse ting som har vært utsatt og utsatt. Søknad om praksis, litt stoff til LIL-magasinet og klesvask før turen til påskefjellet. Og når jeg omsider fikk satt meg ned og slappet av litt så fant jeg et serieopptak jeg hadde gjort tidligere. Nemlig serien En sterk historie på NRK. Programmet er i grunn forfriskende enkelt. Det handler om en reporter og et objekt som forteller en historie de har opplevd sammen. I kveld har jeg sett på avsnittet om Oddgeir Bruaset og familien Kvipt. Jeg har ikke lyst til å formidle så mye av det som skjer i programmet, for det gjør NRK så mye, mye bedre enn meg, men jeg vil si at alle som ikke har sett dette programmet kan ha godt av å se dette på krinkens eminente nett-TV.
Jeg skal i alle fall se orignalprogrammet fra Der ingen kunne tru at nokon kunne bu så fort jeg har tid.
Og ikke minst, så legger jeg vekk mitt sarkastiske kjennemerke. Det har blitt en beskyttet tittel og ikke lenger en floskel for min del.
Men nå er det natta.
Men det tror jeg at jeg må legge av meg. I kveld har jeg sittet og jobbet med ymse ting som har vært utsatt og utsatt. Søknad om praksis, litt stoff til LIL-magasinet og klesvask før turen til påskefjellet. Og når jeg omsider fikk satt meg ned og slappet av litt så fant jeg et serieopptak jeg hadde gjort tidligere. Nemlig serien En sterk historie på NRK. Programmet er i grunn forfriskende enkelt. Det handler om en reporter og et objekt som forteller en historie de har opplevd sammen. I kveld har jeg sett på avsnittet om Oddgeir Bruaset og familien Kvipt. Jeg har ikke lyst til å formidle så mye av det som skjer i programmet, for det gjør NRK så mye, mye bedre enn meg, men jeg vil si at alle som ikke har sett dette programmet kan ha godt av å se dette på krinkens eminente nett-TV.
Jeg skal i alle fall se orignalprogrammet fra Der ingen kunne tru at nokon kunne bu så fort jeg har tid.
Og ikke minst, så legger jeg vekk mitt sarkastiske kjennemerke. Det har blitt en beskyttet tittel og ikke lenger en floskel for min del.
Men nå er det natta.
Wednesday 24 March 2010
HOHOH!
Tidenes sitat!
"Uintellegente personer som spillær intelligente, det blir så jææævla dumt. Da blir det ikke le med, men da blir det le av" Petter på Paradise som omtaler Stine-Marie. Er det på seg selv man kjenner andre mon tro? Dæven for et dra-til-tryne han har. Nå er jeg for gammel til å drive å dra til folk dessverre, men treffer jeg han fjotten her så skal jeg faenmeg knuse ham verbalt. Men først om noen år når ingen andre kjenner ham igjen. For da blir knekken aller størst ser jeg for meg. Jeg vil dessuten ikke nedverdige meg til å skjelle ut noen som er "aktuelle" som reality-kjendis.
Han skal forresten ha litt kudos for "kan jeg pisse i vasken?"
Ellers må jeg si at jeg skjønner ikke at TV3 må dra så langt som til Mexico for å spille inn denne herligheten, for de kunne jo oppnådd nøyaktig det samme ved å dytte 11 personer sammen på ei hytte i Kragerøskjergården i sommerferien. Jeg er faktisk rimelig sikker på at det er lignende fenomener som dukker opp i skjergården hver sommer. Ørten folk fra Bærum dytta sammen, og et og annet utskudd fra Bygdenorge (må understreke at jeg mener det er en hedersbetegnelse og ikke et skjellsord).
"Uintellegente personer som spillær intelligente, det blir så jææævla dumt. Da blir det ikke le med, men da blir det le av" Petter på Paradise som omtaler Stine-Marie. Er det på seg selv man kjenner andre mon tro? Dæven for et dra-til-tryne han har. Nå er jeg for gammel til å drive å dra til folk dessverre, men treffer jeg han fjotten her så skal jeg faenmeg knuse ham verbalt. Men først om noen år når ingen andre kjenner ham igjen. For da blir knekken aller størst ser jeg for meg. Jeg vil dessuten ikke nedverdige meg til å skjelle ut noen som er "aktuelle" som reality-kjendis.
Han skal forresten ha litt kudos for "kan jeg pisse i vasken?"
Ellers må jeg si at jeg skjønner ikke at TV3 må dra så langt som til Mexico for å spille inn denne herligheten, for de kunne jo oppnådd nøyaktig det samme ved å dytte 11 personer sammen på ei hytte i Kragerøskjergården i sommerferien. Jeg er faktisk rimelig sikker på at det er lignende fenomener som dukker opp i skjergården hver sommer. Ørten folk fra Bærum dytta sammen, og et og annet utskudd fra Bygdenorge (må understreke at jeg mener det er en hedersbetegnelse og ikke et skjellsord).
Tuesday 23 March 2010
Monday 22 March 2010
Mester Grønn
Erik Grønn er en kjent figur for mange som har tråkket sine studeskritt ved Handelshøyskolen BI. Mester Grønn som jeg liker å kalle ham er en kjent og stort sett kjær figur i Nydalen først og fremst kjent for sine gode forelesninger og sin velskrevne lærebok i Anvendt Mikroøkonomi.
Under dagens forelesning kom Mester Grønn dog med et hjertesukk av helt annen karakter enn den økonomiske. I en liten timinutters avstikker viste filosofen Erik Grønn seg frem.
Og når Mester Grønn taler er det grunn til å lytte. Dagens digresjon gikk ut på et poeng som folk litt opp i årene gjerne trekker fram med jevne mellomrom, nemlig det at dagens ungdom ikke kan like mye som det den eldre garde gjorde på samme alder. Som oftest bunner slike utsagt ut i en slags bitterhet om at kunnskapen om byer i Belgia ikke lenger er verdt like mye som før. Men mester Grønn tok opp en side ved min generasjons kunnskap som jeg ikke kan la være å gi ham rett i. Nemlig evnen til å ha det vondt og utholdenheten til å gjøre det som trengs. Og Mester Grønn argumenterer godt for sin påstand. "Elever kommer til meg og sier at de ikke skjønner noe av eksamensoppgavene. Så spør jeg hvor lenge de har jobbet med oppgaven. Så sier de kanskje en halv time." Uttrykket i ansiktet til Mester Grønn sier mye mer enn selve setningen. Det var åpenbart at en halvtimes arbeid ikke imponerte mikroøkonomikongen.
Og jeg tror Mester Grønn har et utmerket poeng i sin analyse. Jeg kjenner meg i alle fall meget truffet av kritikken hans. Riktignok ikke av det konkrete poenget med at folk ikke kan den pytagoreiske læresetningen eller å beregne en trekants areal. For DET kan jeg. Men jeg mangler den evnen til å tåle smerten det koster å jobbe hardt. Og uten å ønske å forenærme hverken klassekamerater eller kolleger så må jeg si at jeg tror Grønn har rett når jeg ser meg rundt i min umiddelbare nærhet. Evnen til hardt arbeid er langt på vei fraværende. Noen unntak er det jo selvsagt, men jeg tror faktisk jeg skal gi Mester Grønn rett i at det faktisk VAR bedre før.
Så blir spørsmålet som Mester Grønn ikke klarte å besvare; hvordan gjør man noe med dette? Jeg kan ikke svare på dette, men kanskje det er noe for Harald Eia i en ny programserie.
Under dagens forelesning kom Mester Grønn dog med et hjertesukk av helt annen karakter enn den økonomiske. I en liten timinutters avstikker viste filosofen Erik Grønn seg frem.
Og når Mester Grønn taler er det grunn til å lytte. Dagens digresjon gikk ut på et poeng som folk litt opp i årene gjerne trekker fram med jevne mellomrom, nemlig det at dagens ungdom ikke kan like mye som det den eldre garde gjorde på samme alder. Som oftest bunner slike utsagt ut i en slags bitterhet om at kunnskapen om byer i Belgia ikke lenger er verdt like mye som før. Men mester Grønn tok opp en side ved min generasjons kunnskap som jeg ikke kan la være å gi ham rett i. Nemlig evnen til å ha det vondt og utholdenheten til å gjøre det som trengs. Og Mester Grønn argumenterer godt for sin påstand. "Elever kommer til meg og sier at de ikke skjønner noe av eksamensoppgavene. Så spør jeg hvor lenge de har jobbet med oppgaven. Så sier de kanskje en halv time." Uttrykket i ansiktet til Mester Grønn sier mye mer enn selve setningen. Det var åpenbart at en halvtimes arbeid ikke imponerte mikroøkonomikongen.
Og jeg tror Mester Grønn har et utmerket poeng i sin analyse. Jeg kjenner meg i alle fall meget truffet av kritikken hans. Riktignok ikke av det konkrete poenget med at folk ikke kan den pytagoreiske læresetningen eller å beregne en trekants areal. For DET kan jeg. Men jeg mangler den evnen til å tåle smerten det koster å jobbe hardt. Og uten å ønske å forenærme hverken klassekamerater eller kolleger så må jeg si at jeg tror Grønn har rett når jeg ser meg rundt i min umiddelbare nærhet. Evnen til hardt arbeid er langt på vei fraværende. Noen unntak er det jo selvsagt, men jeg tror faktisk jeg skal gi Mester Grønn rett i at det faktisk VAR bedre før.
Så blir spørsmålet som Mester Grønn ikke klarte å besvare; hvordan gjør man noe med dette? Jeg kan ikke svare på dette, men kanskje det er noe for Harald Eia i en ny programserie.
Sunday 21 March 2010
Thursday 18 March 2010
Ny Paradisevurdering
Sist ukes vurdering av Paradisedeltagerne var
1. Niklas - Har 3-4 år på de fleste der inne og er tilsvarende voksen spør du meg. Snuser på en invitasjon til Heidersmenn.
2. Tine - barbien er jo faktisk en people-person. Hun kan jo ta vare på folk og er slett ikke dum. Blir neppe med som forsker i neste runde med Hjernevask, men frisøren viser at hun har valgt rett yrke.
3. Stine-Marie - Hvem skal jeg narre egentlig? Bisexuelle hotte damer er jo helt konge da!
4. Cathrine - ZzzZzzzznork, hvorfor er hu med a? hun er jo alt for normal til å være med i dette supperådet.
5. Emil - klippet bort den siste uka, og det har hjulpet på min oppfatning av karen. Fin i små doser. Tipper han kommer til å tjene stort på å ikke være så besatt av taktikk som alle de andre.
6. Stian - Ambivalent "forhold" til denne karen her. Ene øyeblikket virkern som en kjærnekar i neste virkern koko. "Hvem er du egentlig Stian?"
7. Petter - Rompemassøren lættis
8. Victoria - jeg kan sette pris på vinnerinnstinkt og ønsket om å spille godt, men man skal da leve med seg selv etterpå også. Kjip dame.
9. Torbjørn - Sorry Mac, men du har fremdeles ikke noen fan i meg. Antagelig er han ikke så dum som jeg først antok etter å ha sendt hjem Daniel, men bunnsjiktet er hans hjem.
10. Helfner - Hva er dette for en kar? Konstant smal i øya og ser ut som han er rusa. Gi mannen en pastellfarget boblejakke og et par slitte sneakers så ville du trodd han vanka på plata. Men det skal være lov å være støgg på utsida. Det er verre med at det er helt innholdsløst på innsiden tilsynelatende. Deilig at han røyk ut!
11. Karoline - Dritlekker på utsiden, stygg på innsiden. Det er vel ikke det mest intelligente du kan gjøre å fly etter alle de nye kara når du har en potensiell god alliert på rommet allerede. Men man har da sett slike før. De som ruser seg på oppmerksomhet fra nye karer til stadighet. Og når jeg ser sånne damer kan jeg bare ikke du meg fra å ta dem på ordet. Så jeg støtter den enøyde røveren Slick Rick når det kommer til disse damene.
1. Niklas - Har 3-4 år på de fleste der inne og er tilsvarende voksen spør du meg. Snuser på en invitasjon til Heidersmenn.
2. Tine - barbien er jo faktisk en people-person. Hun kan jo ta vare på folk og er slett ikke dum. Blir neppe med som forsker i neste runde med Hjernevask, men frisøren viser at hun har valgt rett yrke.
3. Stine-Marie - Hvem skal jeg narre egentlig? Bisexuelle hotte damer er jo helt konge da!
4. Cathrine - ZzzZzzzznork, hvorfor er hu med a? hun er jo alt for normal til å være med i dette supperådet.
5. Emil - klippet bort den siste uka, og det har hjulpet på min oppfatning av karen. Fin i små doser. Tipper han kommer til å tjene stort på å ikke være så besatt av taktikk som alle de andre.
6. Stian - Ambivalent "forhold" til denne karen her. Ene øyeblikket virkern som en kjærnekar i neste virkern koko. "Hvem er du egentlig Stian?"
7. Petter - Rompemassøren lættis
8. Victoria - jeg kan sette pris på vinnerinnstinkt og ønsket om å spille godt, men man skal da leve med seg selv etterpå også. Kjip dame.
9. Torbjørn - Sorry Mac, men du har fremdeles ikke noen fan i meg. Antagelig er han ikke så dum som jeg først antok etter å ha sendt hjem Daniel, men bunnsjiktet er hans hjem.
10. Helfner - Hva er dette for en kar? Konstant smal i øya og ser ut som han er rusa. Gi mannen en pastellfarget boblejakke og et par slitte sneakers så ville du trodd han vanka på plata. Men det skal være lov å være støgg på utsida. Det er verre med at det er helt innholdsløst på innsiden tilsynelatende. Deilig at han røyk ut!
11. Karoline - Dritlekker på utsiden, stygg på innsiden. Det er vel ikke det mest intelligente du kan gjøre å fly etter alle de nye kara når du har en potensiell god alliert på rommet allerede. Men man har da sett slike før. De som ruser seg på oppmerksomhet fra nye karer til stadighet. Og når jeg ser sånne damer kan jeg bare ikke du meg fra å ta dem på ordet. Så jeg støtter den enøyde røveren Slick Rick når det kommer til disse damene.
Tuesday 16 March 2010
I kveld var det Airbournekonsert på bitte lille John Dee. Et band med millioner av views på youtube og som blandt annet har spilt på Wacken i Tyskland tok seg tid til å gi noen få hundre nordmenn et minne for livet. For min og Olav sin del ble minnet noe kortere enn for de fleste andre i og med at vi kom for sent (river meg i håret), men uansett - det var helt suverent.
jeg siterer Asbjørn Slettemark fra twitter: "Airbourne låter som bandet jeg drømte om å spille i da jeg var 15. Ukomplisert, høyt og med full kontroll." Og jeg kunne ikke sagt meg mer enig! Forskjellen er dog at jeg drømmer fremdeles. Derav tromming og gitarspille med brodern i kjellern hos mamma og pappa tidligere i dag.
Når vokalisten også er oppe på lydpulten og shower må man jo bare elske detta bandet.
Øl og rock på en mandag kveld må betraktes som tidenes flotteste start på uka. Må notere meg at jeg skal på fler konserter framover.
Wednesday 10 March 2010
Two fingers in paradise, one in the stink.
Kall meg gjerne fjortis eller grunn, men Paradise Hotel er og blir noe av det beste jeg får på TV. Jeg blogget litt om fenomenet i fjor også, men det kan ikke gjentas for ofte: Dette er fenomenet hyttetursinflasjon mixet med 15 minutes of fame. Og den blandingen er eksplosiv! Jeg vil derfor være minst like sosialpornografisk og rangere folkene med jevne mellomrom. Det blir en ren survival of the fittest hvor den som til en hver tid er min favoritt vil trone øverst osv. Første kåring ser ut som følger:
1. Pernille - blond bombshell fra Verket. Du får segle inn på lokalkvota. Selv om Verketfolk i utgangspunktet ikke er god fisk for undertegnede.
2. Daniel - en person jeg neppe kunne likt i noen annen sammenheng, men mannen har allerede markert seg som rundens Master of Puppets.
3. Niklas - det er forfriskende med en romantiker som meg selv. Til tross for hans smak når det kommer til damer, så har jeg en viss sympati med ham så langt.
4. Stian - til tross for hans glætte stil, så tror jeg han er seriens mest jordnære til vanlig. Det er i alle fall min foreløpige analyse.
5. Victoria - jeg kan sette pris på at man ikke serverer hele livshistorien sin, uansett hvor innholdsløs den er, første kvelden. Kudos for å ikke være en emosjonell hore.
6. Tine - Barbien som i det minste virker trivelig.
7. Emil - Han har noe litt Aune Sandsk over seg. Og alle vet jo at det er noe jeg kan sette pris på. Men foreløpig når han ikke Mester Sand lenger enn til skinnsandalene hans.
8. Karoline - Først her får tissen min slippe til i kåringen. Ganske flott å se på, og så underholdene dum. Alle som fikk med seg Trygdis i kveld så vel at denne skarpe kniven ikke er til å kimse av når man skal diskutere makroøkonomi og politikk.
9. Stine-Marie - "I am not heterosexual, I am not homosexual, I am just sexual" mener jeg å ha lest at Prince har sagt en gang. Får litt samme inntrykk av denne kåtskalken også.
10. Cathrine - Hest ække best. Kudos for å spille spill, men faen da jinte! Litt selvrespekt må man da ha.
11. Torbjørn - Gjennomtrekk er ikke kult ass. Den plystrelyden som kommer når han står med skulderen til i vinden er fascinerende, men ikke noe jeg er en tilhenger av.
1. Pernille - blond bombshell fra Verket. Du får segle inn på lokalkvota. Selv om Verketfolk i utgangspunktet ikke er god fisk for undertegnede.
2. Daniel - en person jeg neppe kunne likt i noen annen sammenheng, men mannen har allerede markert seg som rundens Master of Puppets.
3. Niklas - det er forfriskende med en romantiker som meg selv. Til tross for hans smak når det kommer til damer, så har jeg en viss sympati med ham så langt.
4. Stian - til tross for hans glætte stil, så tror jeg han er seriens mest jordnære til vanlig. Det er i alle fall min foreløpige analyse.
5. Victoria - jeg kan sette pris på at man ikke serverer hele livshistorien sin, uansett hvor innholdsløs den er, første kvelden. Kudos for å ikke være en emosjonell hore.
6. Tine - Barbien som i det minste virker trivelig.
7. Emil - Han har noe litt Aune Sandsk over seg. Og alle vet jo at det er noe jeg kan sette pris på. Men foreløpig når han ikke Mester Sand lenger enn til skinnsandalene hans.
8. Karoline - Først her får tissen min slippe til i kåringen. Ganske flott å se på, og så underholdene dum. Alle som fikk med seg Trygdis i kveld så vel at denne skarpe kniven ikke er til å kimse av når man skal diskutere makroøkonomi og politikk.
9. Stine-Marie - "I am not heterosexual, I am not homosexual, I am just sexual" mener jeg å ha lest at Prince har sagt en gang. Får litt samme inntrykk av denne kåtskalken også.
10. Cathrine - Hest ække best. Kudos for å spille spill, men faen da jinte! Litt selvrespekt må man da ha.
11. Torbjørn - Gjennomtrekk er ikke kult ass. Den plystrelyden som kommer når han står med skulderen til i vinden er fascinerende, men ikke noe jeg er en tilhenger av.
Tuesday 9 March 2010
HEWRREGUD! ny Iron Man 2 trailer. Dette lover svært godt. Hadde det vært nødvendig hadde jeg tatt fram soveposen for å få se denne filmen på premiæren. Og det beste av alt? AC/DC har soundtracket. Enkelte kaller det for AC/DC sin første best of plate, men det er jeg forøvrig heeeelt uenig i. AC/DC gjorde også film-musikken til Maximum Overdrive i 1986 med platen Who made Who. Og selv om Iron Man soundtracket kanskje kan minne mer om en best of, så mener jeg det blir helt feil å kalle det nettopp en best of.
Best of hadde vært alt med Bon Scott og kanskje 7-8 Brian Johnson låter.
Saturday 6 March 2010
Mer lyrikk
Ingen urett gjort blir kjedelig fort
du lever kun når reglene legges bort
fornuften fjerner spenningen i luften
først når du er nær kan du kjenne duften
tillit til alt som du blir fortalt
er det eneste du virkelig kan gjøre galt
når ingen får lov til å stikke seg fram
kan samfunnet feire med brask og med bram
Trekk deg aldri tilbake når du vet du har rett
når de andre skrur av lyset må du skinne for å bli sett
og i mørket skinner stjernen som aller mest
inviter da de som ser til en helvetes fest
du lever kun når reglene legges bort
fornuften fjerner spenningen i luften
først når du er nær kan du kjenne duften
tillit til alt som du blir fortalt
er det eneste du virkelig kan gjøre galt
når ingen får lov til å stikke seg fram
kan samfunnet feire med brask og med bram
Trekk deg aldri tilbake når du vet du har rett
når de andre skrur av lyset må du skinne for å bli sett
og i mørket skinner stjernen som aller mest
inviter da de som ser til en helvetes fest
Jeg har diktet litt igjen
Neve søker nese
for uforpliktende treff
Møtes bak monolitten klokken seks
Sko søker lekekamerat
han finner to
begge ballene gikk i hvert sitt kryss
Panne søker egg
egget sitter montert på en nakke
det kan gå hardt for seg når det deles ut skotske kyss
Kne søker jobb som tannlege
det gikk fort å komme i arbeid
alle fortenna skulle ut
for uforpliktende treff
Møtes bak monolitten klokken seks
Sko søker lekekamerat
han finner to
begge ballene gikk i hvert sitt kryss
Panne søker egg
egget sitter montert på en nakke
det kan gå hardt for seg når det deles ut skotske kyss
Kne søker jobb som tannlege
det gikk fort å komme i arbeid
alle fortenna skulle ut
Friday 5 March 2010
Husker ikke hvem
Men jeg diskuterte kvinnelangrenn i gamle dager med noen her om dagen. Jeg hevdet at langrenn tidligere ble dømt både på tid og stil, men måtte gi meg på det etter hvert da jeg ikke klarte å fremlegge kilder for dette. MEN, i dagens A-magasinet forteller professor i idrettssosiologi, Gerd von der Lippe at nettopp dette var tilfelle! Så hvem det nå var jeg diskuterte dette med, ædda bædda. Jeg hadde rett!
Johns (den hoverende)
Johns (den hoverende)
Monday 1 March 2010
Hva skjer i bloggeland?
I går kom jeg over en mildt sagt spekulativ blogg om livssyn og etikk. Jeg vil ikke legge ut link her helt ennå fordi jeg vil finne ut mer om denne karakteren før jeg presenterer ham for dere.
MEN min interaksjon med denne personen har gjort at jeg har blitt litt opptatt av den såkalte Bloggplakaten som vel må kunne omtales som et forsøk på å sette ord på noe av det som skjer i bloggsamfunnet på nettet. Innholdet i denne er i og for seg helt greit, men det mangler et par interessante problemstillinger mener jeg.
F eks vedkommende jeg kom over i går som kommer med grove og usanne påstander som jeg føler et sterkt behov for å bestride. Når jeg så tok meg tid til å formulere noen svar på vedkommendes påstander, så ble de først svart på, om enn på en ikke overbevisende måte, men likefullt på en redelig og grei måte. Dog var det tydeligvis for mye for denne bloggeren at jeg plukket i filler hans resonement i et av innleggene. Vedkommende har derfor fjernet min kommentar. En kommentar som på ingen måte er hatsk eller useriøs, men som heller tar for seg innholdet i det han presenterte.
Hva skjer da med etikken i det hele? Har man krav på å være uimotsagt på nettet? Etter mitt skjønn er det en definitiv plikt til å slippe til andre meninger, også i bloggverdenen så lenge man holder seg til et saklig og nøyaktig språk. Moderering av kritiske innlegg har sine klare paralleller til sensur av pressen etter mitt skjønn. Men hva gjør man da med en slik situasjon i bloggosfæren? Åpenbart er det helt umulig å skulle lage en bloggplakat som kan på noen som helst måte si noe allmengyldig om dette og samtidig bli overholdt til en viss grad. I PFU har man fellelser for brudd på god presseskikk, men det vil være umulig å skulle felle en blogg for brudd på bloggplakaten. Landskapet er rett og slett for uoversiktlig og uforpliktende. Dermed blir bloggernes kollektive ansvarsfølelse og etiske vurderinger grunnlaget for hvor godt et bloggsamfunn skal fungere. Et blogganarki. Dermed er det et minefelt man beveger seg inn i hver gang man leser en blogg på nettet. Du kan finne alt fra brilliant skrevne blogger til fundamentalister og folk med skylapper. Jeg for min del håper å ikke være blandt den siste kategorien og tar gjerne imot kritikk av det jeg kommer med.
god kveld!
MEN min interaksjon med denne personen har gjort at jeg har blitt litt opptatt av den såkalte Bloggplakaten som vel må kunne omtales som et forsøk på å sette ord på noe av det som skjer i bloggsamfunnet på nettet. Innholdet i denne er i og for seg helt greit, men det mangler et par interessante problemstillinger mener jeg.
F eks vedkommende jeg kom over i går som kommer med grove og usanne påstander som jeg føler et sterkt behov for å bestride. Når jeg så tok meg tid til å formulere noen svar på vedkommendes påstander, så ble de først svart på, om enn på en ikke overbevisende måte, men likefullt på en redelig og grei måte. Dog var det tydeligvis for mye for denne bloggeren at jeg plukket i filler hans resonement i et av innleggene. Vedkommende har derfor fjernet min kommentar. En kommentar som på ingen måte er hatsk eller useriøs, men som heller tar for seg innholdet i det han presenterte.
Hva skjer da med etikken i det hele? Har man krav på å være uimotsagt på nettet? Etter mitt skjønn er det en definitiv plikt til å slippe til andre meninger, også i bloggverdenen så lenge man holder seg til et saklig og nøyaktig språk. Moderering av kritiske innlegg har sine klare paralleller til sensur av pressen etter mitt skjønn. Men hva gjør man da med en slik situasjon i bloggosfæren? Åpenbart er det helt umulig å skulle lage en bloggplakat som kan på noen som helst måte si noe allmengyldig om dette og samtidig bli overholdt til en viss grad. I PFU har man fellelser for brudd på god presseskikk, men det vil være umulig å skulle felle en blogg for brudd på bloggplakaten. Landskapet er rett og slett for uoversiktlig og uforpliktende. Dermed blir bloggernes kollektive ansvarsfølelse og etiske vurderinger grunnlaget for hvor godt et bloggsamfunn skal fungere. Et blogganarki. Dermed er det et minefelt man beveger seg inn i hver gang man leser en blogg på nettet. Du kan finne alt fra brilliant skrevne blogger til fundamentalister og folk med skylapper. Jeg for min del håper å ikke være blandt den siste kategorien og tar gjerne imot kritikk av det jeg kommer med.
god kveld!
Sunday 28 February 2010
Den siste uken i noen uskarpe bilder
I går kjøpte jeg meg Dagbladet med magasinet for å lese om Bård Tufte Johansen, men før jeg kom så langt så oppdaget jeg DETTE oppslaget, og det gjorde det umulig å lese videre, så Tufte blir ikke lest. (skulle du være i tvil om hvorfor jeg ikke kunne lese videre så kan jeg fortelle at man tar ikke selvmord, det begår man) Trist sak, og trist sak at journalisten ikke tar seg tid til å lese korrektur.
Dasspapir i limited collection... hva i all verden skal det bety? Jeg er jo lesefør, så jeg har forstått at det er "designet" på skinkerullen som gjør at den er limited collection, men det ligger noe underforstått i dette begrensede opplaget. Det gir i alle fall meg assosiasjoner til samleobjekter. Ting som produseres i begrenset opplag for å øke attraktiviteten hos samlere. Og da har jeg resonert meg frem til at det må finnes folk som samler på dassrull. Sjukt.
Siste bilde ut er skrekkelig dårlig, men jeg hadde dårlig tid og førstegenerasjons iphone er ikke akkurat noe å lage stilleben med. MEN hovedsaken her er at denne klokka er tysk og tilhører min far. Han sverger til denne typen klokker med dag og datoanvisning samt den gode gamle viseranvisningen. Det som er litt morsomt er jo når klokka står på tirsdag, for tyskeren kaller jo denne dagen for Dienstag, og forkorter det til DIE. Litt festlig for de som behersker engelsk.
Morsom ting nr. 2 med denne klokka er at dagene ALDRI samsvarer med datoen. Ikke pga det er slett tysk kvalitet, nei, nei. Det er mer pga fattern på et eller annet tidspunkt har vært litt slurvete med månedene, og da har tyskerklokka fortsatt å ansvise dato med et glitrende system. Bare synd det er umulig å vite hvor i systemet klokka er.
Det var alt for nå.
Saturday 27 February 2010
Lørdagskos
Førstemann og kvinne ut er Bret Michaels fra 80´s legendene Poison og Miley Cyrus. Jeg fant denne via den glimrende bloggen til Pyro på NRK som igjen fant denne godbiten på Metalsucks som er en utmerket side. Men så til hvorfor dette er slik en juvel av en låt, og det er følgende tekstlinje: “Tonight in the darkness there’s nothing to lose/We both know better than this, still we can’t resist/Slowly get undressed.”
Ikkenoe som er så sjarmis som 46 år gamle menn som ligger med 17 år gamle piker. Go Bret!
15. mars spiller Aussierockens nyeste tilskudd på John Dee, tro det eller ei! Dette blir som å se AC/DC på rockefeller og konserten er selvsagt utsolgt. Men siden jeg har blitt sviktet av min gode venn Sverre, som heller drar til Canharryøyene så har jeg en billett til overs. Sjekk ut videoen og gutta på spotify, og så gir du meg lyd når du har skjønt at du vil ha den billetten jeg sitter på.
God helg folkens!
Thursday 25 February 2010
Fool me once, shame on you..
fool me twice, shame on me. Men hva med de gangene jeg lurer meg selv? Fool myself, how the hell is it possible? Og ikke minst gang på gang da.
Lese hjemme er en kunst kun de aller aller mest disiplinerte behersker. Og med noen få unntak så er ikke jeg inne i den kategorien. I går var jeg det, i dag er jeg det ikke. Og på en sådan dag er det vel på sin plass med en liten juvel av en coverlåt. Backstreet Girls synger Jokke.
Oppgaven er jeg dog ferdig med allerede. I alle fall mer eller mindre så denne innleveringne blir den første som er ferdig FØR dagen det er deadline. Ikke galt bare det da.
Til dere andre journalistspirer som sitter og leser dette: Gå og les!
Til resten av dere, vær glad det er lenge tid mai/juni.
Lese hjemme er en kunst kun de aller aller mest disiplinerte behersker. Og med noen få unntak så er ikke jeg inne i den kategorien. I går var jeg det, i dag er jeg det ikke. Og på en sådan dag er det vel på sin plass med en liten juvel av en coverlåt. Backstreet Girls synger Jokke.
Oppgaven er jeg dog ferdig med allerede. I alle fall mer eller mindre så denne innleveringne blir den første som er ferdig FØR dagen det er deadline. Ikke galt bare det da.
Til dere andre journalistspirer som sitter og leser dette: Gå og les!
Til resten av dere, vær glad det er lenge tid mai/juni.
Tuesday 23 February 2010
Det går sjelden et tog.
Er du togpendler, så har du min dypeste sympati!
Tidligere NSB-sjef Osmund Ueland sa for noen uker siden i "Debatten" på NRK at han mente det var provoserende å snakke om lyntog mellom de største byene når vi ikke klarte å bringe pendlerne fra Østfold inn til Oslo en gang. Og sjelden har jeg hørt en bedre formulering gå tapt for døve ører. Sist fredag ble det nemlig vedtatt at det skal utredes for mulighetene for lyntog i Norge i løpet av de neste to årene.
- Det er høyfart over denne utredningen, sier jernbanedirektør Elisabeth Enger.
Mon tro hva de stakkars pendlerne tenker om dette. La meg bare presisere at jeg er en stor tilhenger av et velfungerende kollektivtilbud, og da også lyntog. Men jeg kan ikke se at dette er en viktigere prioritet, enn å få til en velfungerende togtrasé fra de viktigste pendlerårene. Og det er jo lov å ha to tanker i hodet samtidig, men så lenge kjørekabler ramler ned, sporvekslere låser seg og lyssignaler gjør som de vil, så ser jeg kun en utopisk drøm i hodet på regjeringspartiene.
Tidligere NSB-sjef Osmund Ueland sa for noen uker siden i "Debatten" på NRK at han mente det var provoserende å snakke om lyntog mellom de største byene når vi ikke klarte å bringe pendlerne fra Østfold inn til Oslo en gang. Og sjelden har jeg hørt en bedre formulering gå tapt for døve ører. Sist fredag ble det nemlig vedtatt at det skal utredes for mulighetene for lyntog i Norge i løpet av de neste to årene.
- Det er høyfart over denne utredningen, sier jernbanedirektør Elisabeth Enger.
Mon tro hva de stakkars pendlerne tenker om dette. La meg bare presisere at jeg er en stor tilhenger av et velfungerende kollektivtilbud, og da også lyntog. Men jeg kan ikke se at dette er en viktigere prioritet, enn å få til en velfungerende togtrasé fra de viktigste pendlerårene. Og det er jo lov å ha to tanker i hodet samtidig, men så lenge kjørekabler ramler ned, sporvekslere låser seg og lyssignaler gjør som de vil, så ser jeg kun en utopisk drøm i hodet på regjeringspartiene.
Monday 22 February 2010
www.chatroulette.com
Internett er fullt av de drøyeste ting. F eks viste min kollega Espen meg en MEGET foruroligende video med en ung mann som stappet et taco-saus glass opp i nordkjosbotten her forleden. Det er en av disse videoene man ikke skal se, for da kan man aldri glemme det man har sett. Takk for det Espen. Neste gang jeg spør om det er noe jævelskap eller noe sjukt, så svarer du ja når det er det!
Men det jeg egentlig vil blogge om nå er mitt nyeste funn på internettet, nemlig www.chatroulette.com. Konseptet er ganske enkelt. Via nettsiden kan man chatte, se og prate med tilfeldige folk fra hele verden. Noen snålinger, noen tjukkaser, noen delvis avkledde og noen snåle delvis avkledde tjukkaser. Den siste kategorien er det mange av. Så om du vil se på folk runke er det bare å klikke seg inn.
Men det er ikke det mest fasinerende med denne siden. Det er nemlig den kleinheten man opplever når noen IKKE klikker seg videre fra ditt vindu. Det hele er anonymt og selv om jeg prater med en dame fra London som jeg aldri vil se igjen, så får jeg mer nerver enn om jeg skulle sunget solo, naken foran hele skolen. Men hva skyldes denne angsten? Jeg har en teori om at det er kontakten med den indre galningen i meg som bringer fram den skrekkblandede fryden. Sjekk ut ruletten dere óg og si meg hva dere syns om fenomenet.
Men det jeg egentlig vil blogge om nå er mitt nyeste funn på internettet, nemlig www.chatroulette.com. Konseptet er ganske enkelt. Via nettsiden kan man chatte, se og prate med tilfeldige folk fra hele verden. Noen snålinger, noen tjukkaser, noen delvis avkledde og noen snåle delvis avkledde tjukkaser. Den siste kategorien er det mange av. Så om du vil se på folk runke er det bare å klikke seg inn.
Men det er ikke det mest fasinerende med denne siden. Det er nemlig den kleinheten man opplever når noen IKKE klikker seg videre fra ditt vindu. Det hele er anonymt og selv om jeg prater med en dame fra London som jeg aldri vil se igjen, så får jeg mer nerver enn om jeg skulle sunget solo, naken foran hele skolen. Men hva skyldes denne angsten? Jeg har en teori om at det er kontakten med den indre galningen i meg som bringer fram den skrekkblandede fryden. Sjekk ut ruletten dere óg og si meg hva dere syns om fenomenet.
Saturday 20 February 2010
Thursday 18 February 2010
på tide med noen låtanbefalinger igjen
Førstemann ut er Lou Gramms "Just Between You and Me". Dette er vokalisten fra Foreigner i fri dressur i soloprosjektet sitt. Etter mitt syn en av de aller beste stemmene i verden og ikke minst en fabelaktig sang. Dessverre har han bedt om at man ikke kan embedde sangen via youtube, så jeg må skuffe dere med kun linken. MEN klikk på den, det er den vel verdt.
Trøkk på denna linken for å se den mesterlige låta
Andre låt er vel velkjent for mange, men jeg har hatt en liten Pink Floyd revivial den siste uka etter at min klassekamerat Eliese la ut en låt på sin blogg for en ukes tid siden. Etter hvert begynte det da å demre for meg at Floyd hadde jo en helt suveren video som jeg så på mye på MTV som drittunge. Og kanskje er den ikke like suveren i dag, men det var i alle fall morsomt å se den igjen.
Artig video, men først og fremst en glimrende låt fra et glimrende album! Jens Carelius spiller på by:Larm i kveld klokken 2200 på Revolver, så har du pass så drar du dit. Albumet hans er faktisk mest spilt av samtlige i min iTunesliste og sånn blir det nok en tid fremover også.
Åge er gud for alle med littebitt trønderblod i seg. Og i og med at jeg til og med er halvt trønder, så gjelder dette også meg. Rosalita er etter mitt skjønn den aller beste låta fra sjefen sjøl.
Flott cover spilt inn i en heis i Amsterdam visstnok. Han har visse ferdigheter når det kommer til å traktere en gitar. (FM-nerds bør le av denne setningen)
DeLillos-fansen har en evig debatt om hvorvidt Hjernen er alene eller Tøff i pysjamas er den beste låta. Hvorfor det er en debatt om det er ikke godt å si, for alle skjønner jo at det er knock out favør Hjernen er alene. Og i den anledning legger jeg ut den coverlåta gjort av et norsk band som slår knock out på konkurrentene, nemlig Seigmenn sin versjon av Hjernen er alene.
Trøkk på denna linken for å se den mesterlige låta
Andre låt er vel velkjent for mange, men jeg har hatt en liten Pink Floyd revivial den siste uka etter at min klassekamerat Eliese la ut en låt på sin blogg for en ukes tid siden. Etter hvert begynte det da å demre for meg at Floyd hadde jo en helt suveren video som jeg så på mye på MTV som drittunge. Og kanskje er den ikke like suveren i dag, men det var i alle fall morsomt å se den igjen.
Artig video, men først og fremst en glimrende låt fra et glimrende album! Jens Carelius spiller på by:Larm i kveld klokken 2200 på Revolver, så har du pass så drar du dit. Albumet hans er faktisk mest spilt av samtlige i min iTunesliste og sånn blir det nok en tid fremover også.
Åge er gud for alle med littebitt trønderblod i seg. Og i og med at jeg til og med er halvt trønder, så gjelder dette også meg. Rosalita er etter mitt skjønn den aller beste låta fra sjefen sjøl.
Flott cover spilt inn i en heis i Amsterdam visstnok. Han har visse ferdigheter når det kommer til å traktere en gitar. (FM-nerds bør le av denne setningen)
DeLillos-fansen har en evig debatt om hvorvidt Hjernen er alene eller Tøff i pysjamas er den beste låta. Hvorfor det er en debatt om det er ikke godt å si, for alle skjønner jo at det er knock out favør Hjernen er alene. Og i den anledning legger jeg ut den coverlåta gjort av et norsk band som slår knock out på konkurrentene, nemlig Seigmenn sin versjon av Hjernen er alene.
Monday 15 February 2010
Etter å ha sett Pettern lunte opp bakken til 8,7 kilometer så blei jeg så eitrandes forbanna at jeg ble nødt til å ta meg en spasertur for å roe meg. Og dette er hva jeg kom over i løpet av den vel times lange marsjen.
Mellom politihuset på Majorstua og Frognerparken fant jeg det som åpenbart er et "aldershjem for danske". Var for lat til å gjøre mer research, men det var jo litt morsomt i seg selv med denne påskriften på bygget.
Jeg kom også over denne vakkert designede plakaten i et vindu jeg gikk forbi. Det viste seg å være gladjenta Vibeke Olss som står bak denne nettsiden. Hun har gjort nettopp det Tore Sagen foreslo for Mira Craig og har tenkt seg slank! Ikke halvgæærnt bare det! Men i tillegg kan du også melde deg på kurs og seminarer på nettsiden som er sakset rett ut fra 1995. Stilig comic sans font, nydelig oransje bakgrunnsvarge og praktiske rullefelt gir et innbydende og seriøst inntrykk.
Jeg har i lang tid, faktisk flere år, lurt på hvorfor man kaller en dyreforretning for appelsin på spansk. Jeg ble ikke noe klokere av å gå forbi butikken i dag heller, men syns det var litt morsomt med noen defekte neonlys som gir litt VG-feeling. "NaraNJA - vi er skeptiske til dyrebutikker med fruktnavn"
Mellom politihuset på Majorstua og Frognerparken fant jeg det som åpenbart er et "aldershjem for danske". Var for lat til å gjøre mer research, men det var jo litt morsomt i seg selv med denne påskriften på bygget.
Jeg kom også over denne vakkert designede plakaten i et vindu jeg gikk forbi. Det viste seg å være gladjenta Vibeke Olss som står bak denne nettsiden. Hun har gjort nettopp det Tore Sagen foreslo for Mira Craig og har tenkt seg slank! Ikke halvgæærnt bare det! Men i tillegg kan du også melde deg på kurs og seminarer på nettsiden som er sakset rett ut fra 1995. Stilig comic sans font, nydelig oransje bakgrunnsvarge og praktiske rullefelt gir et innbydende og seriøst inntrykk.
Jeg har i lang tid, faktisk flere år, lurt på hvorfor man kaller en dyreforretning for appelsin på spansk. Jeg ble ikke noe klokere av å gå forbi butikken i dag heller, men syns det var litt morsomt med noen defekte neonlys som gir litt VG-feeling. "NaraNJA - vi er skeptiske til dyrebutikker med fruktnavn"
Nesten skyter ingen mann av hesten
Noen dager forblir på sett og vis litt uforløste. Norge gjorde det nesten bra i OL. Moan hadde maks uflaks med forholdene. Hegle Svendsen hadde litt flaks med startnummeret på en dag han neppe hadde tatt medalje ellers. Bjørndalen var tilsvarende uheldig med sitt startnummer. Akkurat sent nok til å få løpet ødelagt. Det hjalp vel ikke akkurat til at han ikke husket hvordan man skyter heller da, men enn dog. Det ble nesten i dag. For alle vet jo at sølv er nederlag. Og kanskje spesielt i OL.
Det er litt nederlag når jeg bare klarer å kjøre en vask med klær på en dag jeg burde kjørt tre. Og at jeg bare nesten klarer å skrive en sangtekst i de små timer. Det er også ganske symptomatisk at jeg syns det bare er nesten varmt nok i leiligheten og at jeg bare nesten er trøtt mens jeg burde sovet. I dag har stått i "nestenets" tegn. Men det som er oppmuntrende med å ha en nesten-dag det er jo at det vitner om muligheter for suksess ved en senere anledning. Så spørs det om man skal la håpene stige igjen da. For med troen på seier og troen på at ting kan gå ens vei gir jo muligheten for den samme skuffelsen som man sitter med når man nesten har kommet på pallen eller nesten tatt gull. Hva gjør at folk velger å gå planken og hoppe, og tro at på mirakuløst vis unngår man å treffe vannet? Hadde jeg kunnet besvare det spørsmålet så hadde jeg visst hvorfor folk er religiøse og ikke minst hadde jeg nok vært grisete rik.
Så inntil videre lar jeg spørsmålet henge i luften, og trekker meg rolig tilbake for å håpe at jeg skal forstå det jeg NESTEN skjønner nå. Nemlig hvorfor en kaster seg ut i samme situasjon som tidligere har gitt nederlag. Frustrasjonen smaker ikke beder enn at jeg vil ha den ut av munnen og erstatte den med noe søtere.
Jeg får prøve å sove på det som det heter, så får vi se om også morgendagen vil nesten gi triumfer i skisporet og nesten bringe det jeg aller helst vil den skal gjøre.
Inntil da, god natt.
Det er litt nederlag når jeg bare klarer å kjøre en vask med klær på en dag jeg burde kjørt tre. Og at jeg bare nesten klarer å skrive en sangtekst i de små timer. Det er også ganske symptomatisk at jeg syns det bare er nesten varmt nok i leiligheten og at jeg bare nesten er trøtt mens jeg burde sovet. I dag har stått i "nestenets" tegn. Men det som er oppmuntrende med å ha en nesten-dag det er jo at det vitner om muligheter for suksess ved en senere anledning. Så spørs det om man skal la håpene stige igjen da. For med troen på seier og troen på at ting kan gå ens vei gir jo muligheten for den samme skuffelsen som man sitter med når man nesten har kommet på pallen eller nesten tatt gull. Hva gjør at folk velger å gå planken og hoppe, og tro at på mirakuløst vis unngår man å treffe vannet? Hadde jeg kunnet besvare det spørsmålet så hadde jeg visst hvorfor folk er religiøse og ikke minst hadde jeg nok vært grisete rik.
Så inntil videre lar jeg spørsmålet henge i luften, og trekker meg rolig tilbake for å håpe at jeg skal forstå det jeg NESTEN skjønner nå. Nemlig hvorfor en kaster seg ut i samme situasjon som tidligere har gitt nederlag. Frustrasjonen smaker ikke beder enn at jeg vil ha den ut av munnen og erstatte den med noe søtere.
Jeg får prøve å sove på det som det heter, så får vi se om også morgendagen vil nesten gi triumfer i skisporet og nesten bringe det jeg aller helst vil den skal gjøre.
Inntil da, god natt.
Sunday 7 February 2010
Hotel Domina
Først av alt: se på den flotte engelsken på hotellets vinduer. Om du stusser på hvorfor man skal få utdelt håndtak til vinduene så er du ikke den eneste, men sånn er det nå engang her.
Romaturen med klassen min på BI går mot slutten, og det er en litt merkelig stemning på Hotel Domina i Cappanelle. For de av dere som lurer på hvorfor jeg er her i det hele tatt, så kan jeg informere om at dette er en del av kurset feature- og reportasjejournalistikk. Og hensikten er jo da nettopp å produsere en reportasje fra den evige stad. Siden ankomsten på mandag har inntrykkene vært mange, men litt for få av de har dreid seg om journalistisk arbeid, og litt for mange har handlet om irske puber og fyllesyke. Den interne humoren på turen må nok fremstå som rimelig uforståelig for andre, og som alltid er det hyttetursinflasjon på gang nå folk som normalt ikke henger sammen så tett blir kastet sammen i en gruppe og plassert i et fremmed land. Man knytter nye bånd. Hvor varige de blir får tiden vise, men det er opplagt at vi alle har blitt bedre kjent med hverandre på godt og vondt. Mest godt da.
En av disse gode tingene er at BV, Eirik og jeg har pratet mye og alvorlig over tusen øl (intern) om et radioprosjekt vi vil prøve å gjennomføre. Piloten er under planlegging, og så får vi se om det blir omsatt i handlig på noe tidspunkt.
Italia har vist seg fra flere interessante vinkler mens jeg har vært her nede. Noe av det mest interessante jeg har sett er det faktum at intill i dag hadde jeg knapt sett tenåringer i denne byen. Gamlisene har hersket i gatene fram til jeg var i byen i dag. Og gud bedre for en merkelig rase italienske ungdommer er. Alle er ekstremt opptatt av "fara bella figura" løst oversatt til å se best mulig ut. Det betyr at alle ser ut som om de kommer rett fra frisøren. Og noen av de frisørene er nødt til å være høye på LSD når de klipper. For frisyrene kommer i alle fasonger.
Men nå er det på tide å varme opp til Super Bowl som for anledningen blir streamet over internett på hotellets "high speed" trådløse nettverk. Jeg er meget spent på hvordan det skal gå, men håper på det beste.
God natt
Wednesday 27 January 2010
"Jule"bord 2010
I går var dagen for festen over alle fester i Peppesåret. Det tradisjonelle julebordet i januar. Det er få dager i året jeg plukker fram dressen med et smil om munnen, men gårsdagen var en sånn dag. Men mer om dressen om litt.
Dagen startet relativt sent for min del. Det var NFL til 0430 natta før, så jeg tillot meg å sove til 1130. Litt frokost og litt musikk, før turen gikk til polet. En fremmed ølhund kunne begeistret fortelle meg at det var massevis av nytt øl i nyheterhyllen. Akkurat.. tenkte jeg. Etter en kort, men hyggelig samtale med ølhunden plukket jeg med meg et par flasker drit dyr øl, en halvflaske portvin og ruslet hjem igjen. Den ene ølen var ifølge ølhunden enten verdens 3. eller 4. beste øl. Han klarte ikke bestemme seg helt. For min ennå ikke utviklede ølpalett, så er det nok verdens 3. eller 4. minst gode øl (det finnes jo som kjent ikke dårlig øl).
Rett over 1400 kom Henrik fra jobben innom, og da var det bare å knerte et par oppvarmere i form av frydelund fatøl og starte pre-fest ritualet. Rekordtidlig.
Turen gikk videre opp til Choff og Magnus som så mange ganger før, og så etter litt dunk, dunk musikk og litt mer øl, så var det ned til Eataly. Og allerede her fikk jeg se kveldens første klining. I taxien altså. Det må jeg si er sterkt gjort. Klokka kan ikke ha vært mer enn maks 1845.
Et hyggelig måltid med flotte taler og deilig mat satte rammen for resten av kvelden. Og for en gangs skyld fikk jeg faktisk pratet med litt folk og ikke bare danset/snublet rundt på dansegulvet. Og takk for en glitrende kveld til alle dere jeg pratet med.
Men så til det jeg egentlig hadde planlagt å si noe om. Og det er julebord som fenomen. For det er både forskning og romaner verdig. Det som skjer på et julebord er på mange måter helt enestående sammenlignet både med hverdagen på arbeidsplassen og andre fester i løpet av året. Det flørtes, det kjeftes, det prates, det gråtes og det krangles. Og det hele skjer uten de vante rammene. Hemninger og begrep om autoritet legges igjen hjemme. Det er som en ungdomsskolefest.
For min egen del betyr dette gjerne at ting kan bli litt voldsomt. Jeg er jo som kjent litt forelska i alle intill de gir meg en grunn til å ikke være det. I halvparten av tilfellene er det en penis som gjør at jeg ikke forblir forelska i folk, men de uten penis må gjøre langt mer for å komme seg av kroken. Og med dusinvis av vakre, festkledde kvinner kan det blir for mye for noen og en hver.
En annen pussig ting med julebordet som fenomen er kurtisen som foregår. Dette er den ene dagen i året folk slipper opp hemniger som har holdt de tilbake fra å si og uttrykke hva de mener om hverandre. Og det kan føre til det jeg vil kalle "sjekketrafikk" eller kanskje "sjekkerace" er et bedre ord. F eks flere gutter som gjerne vil kurtisere en og samme dame. Dette fører til brusing med fjær, og en helt enorm mengde ikke-verbal kommunikasjon i form av blikk, små hint og raske stjålne berøringer. Selv har jeg deltatt på mange nok julebord til å ikke kaste meg fullt og helt ut i denne leken. Men også jeg har både kjent gleden over å vinne racet og frustrasjonen over å bli nummer to. Second is the first loser i dette tilfellet.
Men nå er det nok betraktninger om trivialiteter, jeg vier min oppmerksomhet fullt og helt til Star Trek Generations på pvr opptakeren. God natt!
Dagen startet relativt sent for min del. Det var NFL til 0430 natta før, så jeg tillot meg å sove til 1130. Litt frokost og litt musikk, før turen gikk til polet. En fremmed ølhund kunne begeistret fortelle meg at det var massevis av nytt øl i nyheterhyllen. Akkurat.. tenkte jeg. Etter en kort, men hyggelig samtale med ølhunden plukket jeg med meg et par flasker drit dyr øl, en halvflaske portvin og ruslet hjem igjen. Den ene ølen var ifølge ølhunden enten verdens 3. eller 4. beste øl. Han klarte ikke bestemme seg helt. For min ennå ikke utviklede ølpalett, så er det nok verdens 3. eller 4. minst gode øl (det finnes jo som kjent ikke dårlig øl).
Rett over 1400 kom Henrik fra jobben innom, og da var det bare å knerte et par oppvarmere i form av frydelund fatøl og starte pre-fest ritualet. Rekordtidlig.
Turen gikk videre opp til Choff og Magnus som så mange ganger før, og så etter litt dunk, dunk musikk og litt mer øl, så var det ned til Eataly. Og allerede her fikk jeg se kveldens første klining. I taxien altså. Det må jeg si er sterkt gjort. Klokka kan ikke ha vært mer enn maks 1845.
Et hyggelig måltid med flotte taler og deilig mat satte rammen for resten av kvelden. Og for en gangs skyld fikk jeg faktisk pratet med litt folk og ikke bare danset/snublet rundt på dansegulvet. Og takk for en glitrende kveld til alle dere jeg pratet med.
Men så til det jeg egentlig hadde planlagt å si noe om. Og det er julebord som fenomen. For det er både forskning og romaner verdig. Det som skjer på et julebord er på mange måter helt enestående sammenlignet både med hverdagen på arbeidsplassen og andre fester i løpet av året. Det flørtes, det kjeftes, det prates, det gråtes og det krangles. Og det hele skjer uten de vante rammene. Hemninger og begrep om autoritet legges igjen hjemme. Det er som en ungdomsskolefest.
For min egen del betyr dette gjerne at ting kan bli litt voldsomt. Jeg er jo som kjent litt forelska i alle intill de gir meg en grunn til å ikke være det. I halvparten av tilfellene er det en penis som gjør at jeg ikke forblir forelska i folk, men de uten penis må gjøre langt mer for å komme seg av kroken. Og med dusinvis av vakre, festkledde kvinner kan det blir for mye for noen og en hver.
En annen pussig ting med julebordet som fenomen er kurtisen som foregår. Dette er den ene dagen i året folk slipper opp hemniger som har holdt de tilbake fra å si og uttrykke hva de mener om hverandre. Og det kan føre til det jeg vil kalle "sjekketrafikk" eller kanskje "sjekkerace" er et bedre ord. F eks flere gutter som gjerne vil kurtisere en og samme dame. Dette fører til brusing med fjær, og en helt enorm mengde ikke-verbal kommunikasjon i form av blikk, små hint og raske stjålne berøringer. Selv har jeg deltatt på mange nok julebord til å ikke kaste meg fullt og helt ut i denne leken. Men også jeg har både kjent gleden over å vinne racet og frustrasjonen over å bli nummer to. Second is the first loser i dette tilfellet.
Men nå er det nok betraktninger om trivialiteter, jeg vier min oppmerksomhet fullt og helt til Star Trek Generations på pvr opptakeren. God natt!
Tuesday 5 January 2010
siden sist
Siden sist jeg var her inne og slang fra meg noen velvalgte ord, så har det skjedd ett og annet. Jeg har avlagt tre eksamener, jeg har havarert med bil i krysset Kirkeveien-Ullevålsveien, jula har vøri her (jeg kom meg unna Julegeita igjen-Pheew!), det har blitt et nytt år, jeg har sett en hel masse sport, fått mitt første "lars-monsen-skjegg" aka istapper i skjegget aka cooolt og jeg har dansa på nachspiel så jeg er støl i ryggen flere dager etterpå.
Først vil jeg plukke opp et par løse tråder:
Den observante leser husker kanskje at jeg kontemplerte om hvorvidt jeg likte John Olav Nilsen og Gjengen sitt debutalbum. Nå har jeg landet på en dom. Det er helt klart lyttbart og en knallfin debut, men stående ovasjoner får de ikke av meg. På sitt beste briljant, og på sitt minst gode ganske kjedelig. Jeg ender opp på en fin og solid firer.
Jeg lovte dessuten en ny redaksjonell godbit sist jeg la inn et innlegg, men dette lar vente på seg litt til. Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.
tidligere i dag svippet jeg innom Mats sin eminente blogg og der så jeg han hadde plukket ut noen fine coverlåter. I den anledning skal jeg ikke være noe dårligere, så her kommer et par.
Først har vi det svenske bandet Playtones sin variant av Rybakerns drittlåt.
så en episk ballade i dens opprinnelige form og i Judas Priest sin eminente cover.
Dette er riktignok ikke albumversjonen av låta, men denne live-versjonen med Ripper Owens er den beste i mine ører.
Endte opp med å måtte ta med den første coveren av Judas Priest også siden den OGSÅ er helt rå.
Nok om det. Nå må jeg rante litt på Oslo kommune. Brøyting i Bærum foregår gjennom at anbud leveres for brøyting av såkalte roder eller enklere sagt, områder. Jeg legger til grunn at Oslo kommune opererer etter samme konsept siden jeg vet også de har ekstrerne entrepenører som brøyter. Og her kommer ranten: Jeg tror nemlig Oslo kommune lot fulle barn vinne frem med sitt anbud på Briskeby og området rundt. Det er en meget krevende oppgave å brøyte i Oslo by pga alle bilene som til en hver tid står slengt over alt. Men jeg har aldri sett verre forhold enn det det er nå. Snøen er lagt på helt idiotiske steder, det er elendig brøytet på helt sentrale områder for parkering, og det er generelt lite som minner om at man bor i en by. Skal det være sånn helt til våren kommer, så blir det et latterlig kaos her framover. Så slutt å nøle - start fresing av snøen sporenstreks!
Ellers kan jeg fortelle at jeg har lært meg noen elleville griseord i det siste, men de tør jeg ikke legge ut her rett og slett fordi det er for ille. Er du nyskjerrig får du spørre meg når du ser meg.
Jeg ble skuffet stort av Avatar forresten. Verdens platteste handling pakket inn i effektonani som riktignok ser bra ut er ikke nok .
Og da er det god natt og godt nytt år til alle.
Johns
Først vil jeg plukke opp et par løse tråder:
Den observante leser husker kanskje at jeg kontemplerte om hvorvidt jeg likte John Olav Nilsen og Gjengen sitt debutalbum. Nå har jeg landet på en dom. Det er helt klart lyttbart og en knallfin debut, men stående ovasjoner får de ikke av meg. På sitt beste briljant, og på sitt minst gode ganske kjedelig. Jeg ender opp på en fin og solid firer.
Jeg lovte dessuten en ny redaksjonell godbit sist jeg la inn et innlegg, men dette lar vente på seg litt til. Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.
tidligere i dag svippet jeg innom Mats sin eminente blogg og der så jeg han hadde plukket ut noen fine coverlåter. I den anledning skal jeg ikke være noe dårligere, så her kommer et par.
Først har vi det svenske bandet Playtones sin variant av Rybakerns drittlåt.
så en episk ballade i dens opprinnelige form og i Judas Priest sin eminente cover.
Dette er riktignok ikke albumversjonen av låta, men denne live-versjonen med Ripper Owens er den beste i mine ører.
Endte opp med å måtte ta med den første coveren av Judas Priest også siden den OGSÅ er helt rå.
Nok om det. Nå må jeg rante litt på Oslo kommune. Brøyting i Bærum foregår gjennom at anbud leveres for brøyting av såkalte roder eller enklere sagt, områder. Jeg legger til grunn at Oslo kommune opererer etter samme konsept siden jeg vet også de har ekstrerne entrepenører som brøyter. Og her kommer ranten: Jeg tror nemlig Oslo kommune lot fulle barn vinne frem med sitt anbud på Briskeby og området rundt. Det er en meget krevende oppgave å brøyte i Oslo by pga alle bilene som til en hver tid står slengt over alt. Men jeg har aldri sett verre forhold enn det det er nå. Snøen er lagt på helt idiotiske steder, det er elendig brøytet på helt sentrale områder for parkering, og det er generelt lite som minner om at man bor i en by. Skal det være sånn helt til våren kommer, så blir det et latterlig kaos her framover. Så slutt å nøle - start fresing av snøen sporenstreks!
Ellers kan jeg fortelle at jeg har lært meg noen elleville griseord i det siste, men de tør jeg ikke legge ut her rett og slett fordi det er for ille. Er du nyskjerrig får du spørre meg når du ser meg.
Jeg ble skuffet stort av Avatar forresten. Verdens platteste handling pakket inn i effektonani som riktignok ser bra ut er ikke nok .
Og da er det god natt og godt nytt år til alle.
Johns
Subscribe to:
Posts (Atom)
