Fotballsykdommen Drillofotball.

Norge er annerledeslandet når det kommer til fotball. Dette har vært et feiret faktum de siste tyve årene, men nå er det på tide å stikke fingeren i jorda og se om det er en styrke eller en svakhet.

Drillos herjinger på nittitallet bygget en nasjon av fotballkynikere. Guttespillere begynte med Flo-pasninger, soneforsvar og breakdown. Og topplagene ble besatt av snorrette bakre firere, komplementære ferdigheter og løpskraft. Drillo viste oss hva som var oppskriften for suksess.

Dermed ble den norske måten å spille fotball på etablert. Det er et faktum at mange spillere fra sydligere breddegrader sliter med tempoet i den norske ligaen. Spillere med gnistrende teknikk sammenlignet med den jevne norske Tippeligaspiller har problemer med å henge med. Man skulle jo tro at de av alle hadde de beste forutsetningene for å takle et høyt tempo.

Men det norske tempodrevne spillet er basert på noe helt annet enn det vi ser i Sør-Amerika, Afrikanske ligaer eller Allsvenskan for den saks skyld. Den norske måten å spille hurtig på er ikke drevet av ønsket om å spille ballen til en medspiller. Den er drevet at ønsket om å få ballen lengst mulig opp i banen. For så å fylle på med spillere som skal kjempe om ballen den tårnhøye spissen har stusset videre.

Drillo fokuserte kun på hva han kunne oppnå på kort sikt med laget sitt. Slik en landslagssjef skal. Men problemet var at alt for mange trenere lot seg friste av å prøve samme vidunderkur på sine lag. Dette førte til en forgiftning av barne- og ungdomsfotballen. Overivrige foreldre som forsøkte å gjøre sønnens lag best mulig kopierte Drillo. Og treningene ble lagt opp deretter. Dette har sittet så hardt i at vi fremdeles sliter med denne mentaliteten.

Som trener for aldersbestemte lag har jeg personlig sett hvordan det satses hos krets og toppklubber. Det er de store gutta med best fysikk som blir prioritert. Og dette skjer lenge før de unge fotballspillerne er ferdig utvokst. Driblefantene og silkeføttene får med andre ord ikke sjansen på de beste arenaene.


På veien vi har tråkket opp etter Drillos første periode som landslagssjef, har vi mistet evnen til å utvikle teknikk, blikk og samspill på små flater. Det ble en sannhet at norske lag var best i verden på organisering. Og med denne tesen gikk trenere i alle aldersgrupper til verks med sine lag og utviklet det de trodde var den særnorske egenskapen, organisering.

En midtbanespillers løpskraft er viktigere enn hans evne til å ikke miste ballen. Og en forsvarer som er i stand til å ligge snorrett på linje med sine tre kolleger bakerst er viktigere enn en som kan sette i gang angrep. Og spissens fysiske attributter er viktigere enn hans evne til å få ballen i mål.

De siste tjue årene har det kun vært fokus på å utvikle taktiske egenskaper. De eneste egenskapene i fotball man kan ta til seg i voksen alder. De motoriske øvelsene med ballen i beina har blitt satt til side til fordel for løpstester, styrkeøvelser og såkalt shadow-play.

I siste utgave av fotballmagasinet Josimar kunne vi lese om Ajax sin satsing på talentutvikling. Utvilsomt en av verdens beste klubber når det kommer til spillerutvikling. Og hverdagen på treningsfeltet hos Ajax er noe ganske annet enn hva man finner på norske kunstgressbaner. Øvelser som vi nordmenn ser på som oppvarming er helt sentrale i treningshverdagen. Teknikk og lek er fokus helt fram til 15-16 års alderen. Og ikke nok med det - de trener MINDRE enn de fleste norske unggutter gjør frem til den alderen. De lar spillerne utvikle seg gjennom den naturlige leken på løkka som kommer i tillegg til treningene. Først når spillerne begynner å nærme seg junioralder blir det treninger fem-seks ganger i uka og fokus på taktisk trening.

Skal Norge bli en fotballnasjon å regne med også i fremtiden er det på tide å ta steget og lage en helhetlig filosofi som går fra topplag til barnefotball hvor organisering og teknikk ikke blir sett på som motsetninger. Men som utfyllende komponenter. I ung alder MÅ det være ballkontroll og individuelle ferdigheter som er i fokus. Når man kommer opp på et høyere nivå, er det klart for å fokusere på organiseringen.

Drillo har i begge sine perioder som landslagssjef vist at man kan gjøre ekstremt mye med måten et lag fremstår på på kort tid. Det samme kan ikke sies om det tekniske repertoaret til hverken norske eller utenlandske spillere.

Så gjenstår det å se om fotballnorge vil sole seg i glansen av fordums storhet eller om vi vil ta steget inn i fremtiden.