Hva liker du?

Jeg ble en periode kalt musikknazien av mine nærmeste venner. Og ikke helt uten grunn. For om det var noe jeg ikke hadde hørt før så hadde jeg en tendens til å både håne og latteligjøre bandet eller artisten. Og i unge år så var det jo gjerne slik at man hadde noen få favoritter som ble dyrket som guder, og dermed ble alt annet avguder. Og avgudsdyrkere, ja de skal jo forfølges og plages i hjel de. Det har vi lært av de store religionene.

Men nesten like ofte som jeg tok venner i å høre på avguder så ble jeg senere hedning selv. Premieeksempelet er vel kanskje Judas Priest. Jeg mobba Sverre så hardt jeg bare klarte fordi han hørte på et band med en homo som vokalist. Men plutselig satt jeg der med min British Steel t-skjorte og lyttet til mannen med den blanke issen rope ut om "Turbo Lover" og "Living After Midnight". Man vokser seg til gitt.

I dag er jeg nesten litt stolt av at jeg hører på nesten hva det skal være. Gjennom sjangervandringer og evnen til å lytte til gode råd og tips så er horisonten utvidet. Og ikke minst kan man bygge opp et smaksapparat som ikke bare sier noe om det er noe som appelerer til en, men også om det er en kvalitet i selv band en ikke liker.

Så selv om jeg ikke liker et band å kan jeg likevel anerkjenne bandet for sin musikk. Men det finnes musikk som faller utenfor de to grupperingene. Det er faktisk overaskende mye musikk som faller utenfor de to gruppene. Sjangermessig kan det være nesten hva som helst, men det er ingen hemmelighet at mye av de blir splilt på de kommersielle ungdomskanalene.

Men før jeg kommer til sluttpoenget mitt så vil jeg gå deg som leser i møte og påpeke at dette IKKE er etterlatenskaper fra mine ungdomssynder som forutintatt og navlebeskuende i min musikksmak. Det jeg straks skal strekke opp for deg er rett og slett et spørsmål jeg har drøftet så lenge og så godt at jeg kan si følgende:

Pass deg for musikk du blir dum av å høre på! Det er mer enn nok av det der ute i easy listening og bakgrunnsradioland og det plukkes også lett opp av 17-åringsfester og russefeiring. Bruno Mars, Admiral P, Akon og generelt veldig mye av dance anthems på byen. Dette er noen av de fremste eksponentene på folk som lager musikk jeg kjenner jeg blir dum av å høre på.

Det er litt som å lese Se og Hør. Du veit at de minuttene på venterommet til tannlegen aldri kommer tilbake etter at du har lagt fra deg sladderblekka. Og slik har jeg det med denne musikken jeg mener du og jeg blir dumme av å høre på. Når de 3 minuttene og 41 sekundene hvor Bruno Mars har skreket at han ønsker å kaste seg på en granat for en for meg ukjent dame har gått, så får jeg enormt lyst til å ta ham på ordet på akkurat det. Bare der har jeg blitt litt dummere. Vold er jo dumt. Med mindre den utføres i form av et korstog eller jihad da. Da blir det enten nobelt eller terrorisme. Rart det der.

Men tilbake til dumheta som rår og som smitter som en ekstra lei mutasjon av herpes. Når denne musikken ikke bare overlever, men også sprer seg utover som mose på en finklipt og velholdt plen tar over radiostasjonene, hvor skal vi som ønsker å beholde litt vett gjøre av oss?

Løsningen blir som følger: STATEN må på banen! Selvsagt må staten på banen. Alle NRK-kanalene må få dobbelt opp med sendinger. En med musikk for folk som vil bli dummere og en for oss andre. På denne måten kan vi også leve side om side i samfunnet. Vi kan snakke om de samme tingene på fest og vi kan finne oss partnere uten problem. For i jakkekraven skal alle ha en pin som indikerer hvilken side du har valgt. Rød pin indikerer Bruno Mars, Akon og deres like. Blå pin indikerer Stein Torleif Bjella og GangStarr (for ja, det finnes god urban musikk også) Slik kan vi slippe den neste store konflikten, nemlig oppgjøret mellom de som hører på nøytral og/eller utviklende musikk og de som hører på musikk du blir dum av. Begge deler er lov, men jeg vil ikke prate med deg som har rød pin i jakkeslaget.