fa-cup

En drit dårlig sesong skulle i dag reddes ved å komme til FA-cup finalen med seier over Chelsea. Det ville gi automatisk kvalifisering til UEFA-cupen neste år.

Men slik gikk det ikke.

Og her er hvorfor: I første omgang var det et Blackburnlag som ikke hadde tro på at de kunne matche stjernene i Chelsea selv i en enkelt kamp. Det er gjerne sånn det er med de middelmådige lagene. De tror ikke på det de skal utføre, og kommer bakpå. Og når vi vet at det laget som scorer det første målet vinner i 70% av tilfellene gjør at det gjerne blir en selvoppfyllende profeti. Man taper fordi man tror man taper. Akkurat som i livet ellers.

Årsak nummer to er at når Blackburn scorer i andre omgang, og har et sensasjonelt grep på Chelsea, så legger de seg ned i spenningsnivå og innsats. De velger å håper på uavgjort og straffer fremfor å hamre inn mål nummer to. Jeg hater lag som gjør det der. Og det er mentaliteten som dreper dem her. Og det ligger igen i kulturen. Mark Hughes sin feil med andre ord. En manager som har gjort gode ting i Blackburn, men som nå bare tenker på om neste jobb blir i nettopp Chelsea eller i Man Utd. Han har ingen følelse for klubben og bruker bare klubben som et stopp på veien. Det samme så vi forøvrig hos mange av spillerne i dag. Spesielt det late svinet Benni McCarthy. Han er toppscorer i klubben, men jeg sier, selg fort som svint. Han syter, klager, later seg og løper ikke én meter hjemover. Tragisk. Samme med Gamst Pedersen til dels. Hvordan er det mulig å ikke score på overlegget fra Bentley? Hælvete ass!

Men dagens store synder er Mark Hughes. At han ikke bytter ut en dausliten og lat McCarthy etter 70 min er en tragedie. Matt Derbyshire som verker etter å blø for drakta skulle vært sendt innpå. Samtidig skulle ikke Dunn vært tatt ut. Han var Burns beste.

Alt i alt. Det er enormt lenge siden jeg har vært så skuffet etter en fotballkamp, og det vil nok sitte i en god stund framover.

Takk for i kveld