Tuesday, 5 June 2012

E6 - den irrasjonelle veien.

Når man er så priviligert å ha halve genpoolen sin fra trøndelag så fører dette med seg et visst ansvar for å jevnlig besøke opphavets hjemplass og dermed holde kontakt med den flotte familien jeg har der oppe. I helgen var første gang på lang tid at jeg var på besøk hos mormor, tanter, onkler, fetter og kusine der oppe. Og for ikke å snakke om alle tremenniger og firmenninger som er der oppe. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg er nødt til å snuse på et par hundre av hver der oppe. Jeg vet nok hvem 3% av de er, men har en følelse av at 97% av de vet hvem jeg er, men livet i i bygdenorge (som er helt nydelig) får jeg ta for meg en annen gang.

Reisene til trøndelag er for meg synonymt med DDE på radioen og lange timer i bil. Legger du til bilsjuke, fergetur, niste, skau og de kjærkomne stoppene underveis så har du oppskriften på den perfekte familiehygge i familien Johnsrud. Men på torsdag brast det jaggu en liten romantisert drøm. I bilen på vei nordover skjønte jeg plutselig at teksten i en av de flotteste DDE sangene gjennom alle tider, E6, har en vesentlig og helt utilgivelig logisk brist ((hvis du ikke kan teksten kan du slutte å lese nå) og hvis du virkelig mener at du ikke kan teksten driver du enten selvbedrag eller så er du døv)


Hovedpersonen er som kjent i ferd med å kjøre "Eeeeeeeeeeeeee sææækkss, deeeeinn straaaakasteee veeeein." når vi møter ham i dette hverdagsrealismeeposet. Men stopp en hal!

Alle som kjører nordover vet jo det at det går fortere å kjøre Østerdalen fremfor å følge E6 gjennom Gudbrandsdalen og over Dovre. Dermed kjører jo vår mann en OMVEI! Hva var det Idar Lind tenkte på da han skrev dette? Teksten burde jo rasjonelt sett vært "Han kjører E6, så tar han av ved avkjøringa mot Elverum, og følger riksvei 3 til han tar inn på E6 igjen ved Ulsberg, den strakaste vein."

For en fyr som meg som elsker å henge seg opp i detaljer og pirk, så har dette ført til at sangen har blitt ødelagt for all fremtid, og jeg må nå revurdere hele mitt kjærlighetsforhold til DDE. (som alle med trøndersk blod i årene har)

Håper du eventuelt beholder ditt gode forhold til Norges største band, men jeg følte jeg var nødt til å gjøre folket oppmerksom på denne sjelsettende oppdagelsen.

God tur nordover!

Wednesday, 8 February 2012

#Tweet4tweet

Twitter er det nettsamfunnet som på størst måte har påvirket mitt liv. Og det å i det hele tatt innrømme at et nettsamfunn har påvirket livet mitt føles litt snålt og kleint, men det er nok ikke til å komme utenom at jeg har fått med meg langt mer fra aktuelle hendelser enn om jeg ikke hadde vært der. Det har etter hvert også blitt en del møter med folk jeg har fulgt og hver gang har vært en like stor fornøyelse. Meningsutvekslinger med folk jeg ellers ikke ville nådd har også vært gøy og lærerikt.


Direkte inspirert av selveste Mr. Manic Street Preachers nydelige topp fem liste kommer det her en topp fem Twitter-øyeblikk. Twitter har på mange måter tatt over for uttrykkstrangen som gjør at bloggen har blitt grundig bedratt i snart et års tid. Og for de av dere som ikke har en konto ennå, så er dette en oppfordring om å sjekke det ut. I mellomtiden vil nok frekvensen her på flaten med mer enn 140 tegn trappes opp.


1. Møtte Andreas før første gang. Mannen som er bedre kjent som Freddand og senere Freddandinho har etter hvert blitt min gode venn Andreas og ikke minst stødige bassist i mitt foreløpige navnløse band. Første møte var utenfor Øveriet og anledningen var min audition til hans daværende band. Unge Johnsrud fikk aksept, og et flott halvår på gitar i Humetown før jeg la gitaren på hylla igjen.

2. Da min gode venn Mads gav uttrykk for at jeg hadde formidlet informasjon, lenker og annet stoff fra nettet dagene og ukene etter 22/7, på en måte som var nyttig og til hjelp for andre. Gjennom retweets og egne tweets. Hvis du leser dette Mads, så tusen takk. Det varmet enormt og er nok den flotteste tilbakemeldingen jeg har fått elektronisk noen gang.

3. Var på #teatime besøk hos selveste twitterlegen himself Wasim Zahid og hans flotte familie i mitt kjære Lommedalen. En hyggelig kveld med gode samtaler.

4. Runda 500 følgere. Det er noe grisete og skamfullt over det å innrømme at jeg elsker å få nye følgere. Og ingen grense jeg har passert så langt har vært så tilfredsstillende som de magiske 500. Det er ekstremt tilfredsstillende at folk har lyst til å lese hva jeg uttrykker over 140 tegn. Og jeg blir beæret hver eneste gang det dukker opp et nytt navn i følgerlisten.

5. Losen aka Bjørn Eidsvåg fulgte meg. Ingen øvrig kommentar skulle være nødvendig her. (Tør ikke sjekke om han følger meg fremdeles i frykt for å ha blitt avfulgt.)


Wednesday, 30 March 2011

Lenge siden sist.. igjen

Men det er få ting som er så hyggelig som når folk forespør blogging fra denna kanten, så jeg har bretta opp ermene for en liten dose Johnsisme til dere. Her forleden var jeg ute og spaserte i det nydelige vårværet. Jeg nøt en terningkast 4 podcast med RR og lot sinn og kropp restituere etter en tredagerskule. Og det var en innholdsrik spasertur. Jeg så både Ingrid Espelid Hovig og fant et par nye manualer.



Og fordi jeg tok et bilde av de så kjørte det en mann med mistenksomt blikk sakte forbi meg og så an om jeg var skurk eller terrorist eller noe. Jeg gikk jo tross alt forbi den Greske ambassaden. Jeg stirret olmt tilbake i håp om at han skulle komme ut og plage meg. Men den gang ei.

Det var egentlig det hele. Har ikke så mye mer på hjertet akkurat nå, men jeg har ledd så jeg har grini i kveld av følgende video. ENJOY!

Thursday, 17 February 2011

Hva liker du?

Jeg ble en periode kalt musikknazien av mine nærmeste venner. Og ikke helt uten grunn. For om det var noe jeg ikke hadde hørt før så hadde jeg en tendens til å både håne og latteligjøre bandet eller artisten. Og i unge år så var det jo gjerne slik at man hadde noen få favoritter som ble dyrket som guder, og dermed ble alt annet avguder. Og avgudsdyrkere, ja de skal jo forfølges og plages i hjel de. Det har vi lært av de store religionene.

Men nesten like ofte som jeg tok venner i å høre på avguder så ble jeg senere hedning selv. Premieeksempelet er vel kanskje Judas Priest. Jeg mobba Sverre så hardt jeg bare klarte fordi han hørte på et band med en homo som vokalist. Men plutselig satt jeg der med min British Steel t-skjorte og lyttet til mannen med den blanke issen rope ut om "Turbo Lover" og "Living After Midnight". Man vokser seg til gitt.

I dag er jeg nesten litt stolt av at jeg hører på nesten hva det skal være. Gjennom sjangervandringer og evnen til å lytte til gode råd og tips så er horisonten utvidet. Og ikke minst kan man bygge opp et smaksapparat som ikke bare sier noe om det er noe som appelerer til en, men også om det er en kvalitet i selv band en ikke liker.

Så selv om jeg ikke liker et band å kan jeg likevel anerkjenne bandet for sin musikk. Men det finnes musikk som faller utenfor de to grupperingene. Det er faktisk overaskende mye musikk som faller utenfor de to gruppene. Sjangermessig kan det være nesten hva som helst, men det er ingen hemmelighet at mye av de blir splilt på de kommersielle ungdomskanalene.

Men før jeg kommer til sluttpoenget mitt så vil jeg gå deg som leser i møte og påpeke at dette IKKE er etterlatenskaper fra mine ungdomssynder som forutintatt og navlebeskuende i min musikksmak. Det jeg straks skal strekke opp for deg er rett og slett et spørsmål jeg har drøftet så lenge og så godt at jeg kan si følgende:

Pass deg for musikk du blir dum av å høre på! Det er mer enn nok av det der ute i easy listening og bakgrunnsradioland og det plukkes også lett opp av 17-åringsfester og russefeiring. Bruno Mars, Admiral P, Akon og generelt veldig mye av dance anthems på byen. Dette er noen av de fremste eksponentene på folk som lager musikk jeg kjenner jeg blir dum av å høre på.

Det er litt som å lese Se og Hør. Du veit at de minuttene på venterommet til tannlegen aldri kommer tilbake etter at du har lagt fra deg sladderblekka. Og slik har jeg det med denne musikken jeg mener du og jeg blir dumme av å høre på. Når de 3 minuttene og 41 sekundene hvor Bruno Mars har skreket at han ønsker å kaste seg på en granat for en for meg ukjent dame har gått, så får jeg enormt lyst til å ta ham på ordet på akkurat det. Bare der har jeg blitt litt dummere. Vold er jo dumt. Med mindre den utføres i form av et korstog eller jihad da. Da blir det enten nobelt eller terrorisme. Rart det der.

Men tilbake til dumheta som rår og som smitter som en ekstra lei mutasjon av herpes. Når denne musikken ikke bare overlever, men også sprer seg utover som mose på en finklipt og velholdt plen tar over radiostasjonene, hvor skal vi som ønsker å beholde litt vett gjøre av oss?

Løsningen blir som følger: STATEN må på banen! Selvsagt må staten på banen. Alle NRK-kanalene må få dobbelt opp med sendinger. En med musikk for folk som vil bli dummere og en for oss andre. På denne måten kan vi også leve side om side i samfunnet. Vi kan snakke om de samme tingene på fest og vi kan finne oss partnere uten problem. For i jakkekraven skal alle ha en pin som indikerer hvilken side du har valgt. Rød pin indikerer Bruno Mars, Akon og deres like. Blå pin indikerer Stein Torleif Bjella og GangStarr (for ja, det finnes god urban musikk også) Slik kan vi slippe den neste store konflikten, nemlig oppgjøret mellom de som hører på nøytral og/eller utviklende musikk og de som hører på musikk du blir dum av. Begge deler er lov, men jeg vil ikke prate med deg som har rød pin i jakkeslaget.

Monday, 7 February 2011

Superbowl

Her sitter jeg og lider av post Super Bowl Syndrom. Mangel på søvn, høyt inntak av alkohol og tilsvarende høyt inntak av mat du vil se for deg at footballfans i sportens hjemland ville kost seg med gjør at jeg har en relativt dårlig dag. Men om det var verdt det? Naturligvis. Og inspirert av Christian Døvles fotografi av sine rasjoner til Superbowl bestemte jeg meg for å dokumentere også vår meny. Først her ser dere bilde av Døvlis sitt stuebord.



Glimrende nivå på godis og brus og man ser antydningen av en runde taco gjennom kyllingkjøttdeig, rømme og revet ost blandt annet.

Vi for vår del la noe mer trykk på mat og litt mindre på godis, men for all del; det ble konsumert mer enn nok pottis fra vår side også. Men her er en kort intro til vårt Super Bowl Party:

Først ut er tre hele marinerte kyllinger. Disse skal du får hilse på igjen straks.



Her er forøvrig projektoren vi brukte for å spille av kampen og pre-game show fra NFL Network. Mannen i bildet er selveste Marshall Faulk en av tidenes beste running backs som nå er ekspert på NFL Network.



Men tilbake til maten. For å illustrere hvor mye pottis som gikk med så er dette bollen med guacamole som røk med før måltidet.




Videre har vi kveldens hovedgjest, nemlig en amerikansk chiligryte. Kort fortalt, bacon, kjøttdeig, hot sauce, bønner, krydder, masse chili og småkoking i 4-5 timer.



Og naturligvis drikkes det amerikansk øl på en slik kveld.



Og like naturlig er det å fritere alt mulig rart. Det gjøres med denne lille røveren. Det gule gullet du ser oppi er såkalt ghee eller klaret smør som Tine kalte det. Et utmerket alternativ til frityrolje.





Her er kyllingene vi hilste på i stad. Men dette er etter at Ketil hadde helstekt den i ovenen sammen med lime, hvitløk og øl. Mitt klart beste kyllingmåltid gjennom mine 28 år.



Her ser du en av garnitryrene, nemlig en dressing bestående av smeltet cheddar og kjøttdeig! Ja, du leste riktig. Flytende kolestrol. NAM!



Her kan dere forøvrig se resultatet av friteringen av diverste grønnsaker som indiskmesteren Peter stod for. Det er dyppet i en meget velsmakende guffe som jeg ikke husker navnet på akkurat nå før det er kasta oppi frityren og kommer ut som små mirakler.



Og til slutt et bilde av hele gildet. Foruten de tingenen jeg allerede har vært innom så kan dere skue håndkutta freedom fries, en bøtte med hjemmemekka salsa og miniburgere eller sliders om du vil værra fin på det.



Har du jobbet det gjennom hele innlegget så fortjener du forøvrig en forsikring om at fotballfrueblogging av den amerikanske typen skal dere bli forskånet for i fremtiden, men jeg tenkte det kunne være greit å inspirere andre natteravner til neste års høydepunkt, Superbowl 46!

Blogglisten

Tuesday, 23 November 2010

Eksamensmas

Som veldig mange andre er jeg nå inne i eksamensmaset. Og i den anledning har jeg gjort meg noen erindringer. En av de er det faktum at hjernen fungerer så utrolig mye bedre ETTER jeg har levert en oppgave enn før. Jeg leverte strategioppgaven jeg har skrevet sammen med Eirik og Christian tidligere i dag, og allerede har jeg kommet på en hel masse ting som burde vært endra. Men jeg har avlagt en ed med de andre gutta om å ikke prate om sånt, så hva det er får jeg holde for meg selv. Men prinsipper er interessant. For nå har jeg plutselig full oversikt over faget og alt som var uklart er nå klart som krystall.

En annen ting jeg har notert meg er viktigheten av å gi andre inntrykk at man enten 1) sliter så jææææævlig ass. eller 2) at man knapt lever asss, (for jeg er så mye på lesesalen lizzom). Den første gruppen gir uttrykk for at vedkommende er en idiot som enten ikke gidder å lese og ikke har fulgt med på forelesningene eller at man er dum. Den andre er et uttrykk for at man ønsker å fremstå som vellykket siden man investerer mye tid i å være på skolen. Selv har jeg pleid å tilhøre den første gruppen og den første undergruppen i denne, men dette semesteret er det klare elementer av gruppe nummer to også.

De som ikke gidder å lese sitter hjemme og surfer på facebook. Og de som sitter så mye på skolen surfer også på facebook hele dagen, men da med god samvittighet siden de gjør det nettopp på skolen.

Thursday, 4 November 2010

Fotballsykdommen Drillofotball.

Norge er annerledeslandet når det kommer til fotball. Dette har vært et feiret faktum de siste tyve årene, men nå er det på tide å stikke fingeren i jorda og se om det er en styrke eller en svakhet.

Drillos herjinger på nittitallet bygget en nasjon av fotballkynikere. Guttespillere begynte med Flo-pasninger, soneforsvar og breakdown. Og topplagene ble besatt av snorrette bakre firere, komplementære ferdigheter og løpskraft. Drillo viste oss hva som var oppskriften for suksess.

Dermed ble den norske måten å spille fotball på etablert. Det er et faktum at mange spillere fra sydligere breddegrader sliter med tempoet i den norske ligaen. Spillere med gnistrende teknikk sammenlignet med den jevne norske Tippeligaspiller har problemer med å henge med. Man skulle jo tro at de av alle hadde de beste forutsetningene for å takle et høyt tempo.

Men det norske tempodrevne spillet er basert på noe helt annet enn det vi ser i Sør-Amerika, Afrikanske ligaer eller Allsvenskan for den saks skyld. Den norske måten å spille hurtig på er ikke drevet av ønsket om å spille ballen til en medspiller. Den er drevet at ønsket om å få ballen lengst mulig opp i banen. For så å fylle på med spillere som skal kjempe om ballen den tårnhøye spissen har stusset videre.

Drillo fokuserte kun på hva han kunne oppnå på kort sikt med laget sitt. Slik en landslagssjef skal. Men problemet var at alt for mange trenere lot seg friste av å prøve samme vidunderkur på sine lag. Dette førte til en forgiftning av barne- og ungdomsfotballen. Overivrige foreldre som forsøkte å gjøre sønnens lag best mulig kopierte Drillo. Og treningene ble lagt opp deretter. Dette har sittet så hardt i at vi fremdeles sliter med denne mentaliteten.

Som trener for aldersbestemte lag har jeg personlig sett hvordan det satses hos krets og toppklubber. Det er de store gutta med best fysikk som blir prioritert. Og dette skjer lenge før de unge fotballspillerne er ferdig utvokst. Driblefantene og silkeføttene får med andre ord ikke sjansen på de beste arenaene.


På veien vi har tråkket opp etter Drillos første periode som landslagssjef, har vi mistet evnen til å utvikle teknikk, blikk og samspill på små flater. Det ble en sannhet at norske lag var best i verden på organisering. Og med denne tesen gikk trenere i alle aldersgrupper til verks med sine lag og utviklet det de trodde var den særnorske egenskapen, organisering.

En midtbanespillers løpskraft er viktigere enn hans evne til å ikke miste ballen. Og en forsvarer som er i stand til å ligge snorrett på linje med sine tre kolleger bakerst er viktigere enn en som kan sette i gang angrep. Og spissens fysiske attributter er viktigere enn hans evne til å få ballen i mål.

De siste tjue årene har det kun vært fokus på å utvikle taktiske egenskaper. De eneste egenskapene i fotball man kan ta til seg i voksen alder. De motoriske øvelsene med ballen i beina har blitt satt til side til fordel for løpstester, styrkeøvelser og såkalt shadow-play.

I siste utgave av fotballmagasinet Josimar kunne vi lese om Ajax sin satsing på talentutvikling. Utvilsomt en av verdens beste klubber når det kommer til spillerutvikling. Og hverdagen på treningsfeltet hos Ajax er noe ganske annet enn hva man finner på norske kunstgressbaner. Øvelser som vi nordmenn ser på som oppvarming er helt sentrale i treningshverdagen. Teknikk og lek er fokus helt fram til 15-16 års alderen. Og ikke nok med det - de trener MINDRE enn de fleste norske unggutter gjør frem til den alderen. De lar spillerne utvikle seg gjennom den naturlige leken på løkka som kommer i tillegg til treningene. Først når spillerne begynner å nærme seg junioralder blir det treninger fem-seks ganger i uka og fokus på taktisk trening.

Skal Norge bli en fotballnasjon å regne med også i fremtiden er det på tide å ta steget og lage en helhetlig filosofi som går fra topplag til barnefotball hvor organisering og teknikk ikke blir sett på som motsetninger. Men som utfyllende komponenter. I ung alder MÅ det være ballkontroll og individuelle ferdigheter som er i fokus. Når man kommer opp på et høyere nivå, er det klart for å fokusere på organiseringen.

Drillo har i begge sine perioder som landslagssjef vist at man kan gjøre ekstremt mye med måten et lag fremstår på på kort tid. Det samme kan ikke sies om det tekniske repertoaret til hverken norske eller utenlandske spillere.

Så gjenstår det å se om fotballnorge vil sole seg i glansen av fordums storhet eller om vi vil ta steget inn i fremtiden.