Friday, 30 April 2010

Mitt oppgjør med jævlene i rødt

Headingen adresserer ikke de såkalte rødskjortene i Thailand eller verdens kommunister. Det er heller ikke snakk om Brann eller Liverpool. Eller Helset for den saks skyld.

Jeg snakker om den hælvetes russen. Eller enda mer presist, den hælvetes leikerussen. De som ikke klarer å gi slipp på minner eller kanskje heller mangelen på minner fra gymnastiden.

Russetiden har blitt en av de store ritualene i livssyklusen til alle som penser seg inn på allmenfaglig studieretning og som senere skal bli Blindernugler eller BI-bimboer, Palestinagutter eller Pappagutter. Slik jeg opplever "viktigheten" av dette ritualet nå så kan jeg kun se bryllup og begravelse som noe mer betydnigsfullt for den oppvoksende generasjonen. Og jeg tror jeg har forstått hvorfor. Det har seg nemlig slik at russetiden er det virkelige overgangsritualet fra ungdom til voksen. Konfirmasjonen har blitt erstattet av Konformasjonen. Det er ungdommens siste sjangse til å rase fra seg før de blir dyttet inn i konformitetens rekker.

Penger, arbeid og fars penger legges ned i busser, klær, sanger og øl. Det hele er over etter en måneds misbruk av nevnte faktorer. Og når man er ferdig med det hele er man klar for å gyve løs på en tung utdanning innenfor markedsføring eller økonomi eller no´. Eller kanskje det er redding av verden gjennom internasjonale studier som er tingen? Feller for de alle er at denne psokotiske tilstanden hvor sexen er fri og dårlig oppførsel er et tegn på en hedersmann aldri vil komme tilbake.

Det ville i hvert fall være den tradisjonelle varianten av russefeiringen. Men de siste årene har det spredd seg en farlig epedimi. Lekerussen har blitt et fenomen. Hvert år dukker de opp på gressletter og parkeringsplasser for å late som at de er russ de også. Hva dette skyldes er ikke godt å si. Er det misnøye med livet? Er det et savn om å være mer frimodig og mindre rasjonell? Personlig tror jeg det er en kombinasjon av flere ting. Den første faktoren er å flørte med en gode betingede selvtilliten de hadde under russetiden. Selvtilfredsheten over å være en del av en gruppe hvor man ble akseptert og omfavnet uten hevede øyenbryn og pekefingere virker forlokkende selv flere år etter egen russefeiring. Dessuten er det nok også en diger nostalgitrip.

Er ikke det helt ok da, spør kanskje du som leser dette nå? Og svaret er selvsagt NEI. Det er alt annet enn greit. Det er like pinlig som menn i femtiåra med slitte jeans, moteriktig pique, dyre solbriller og en 27 år gammel dame på armen som kliner med pommeranianen sin. Lær dere å gi slipp. Som jeg har beskrevet over så har russetiden blitt det moderne overgangsritualet. Og ved å tukle med kriteriene for deltagelsen i dette ritualet så blir det nærmest en blasfemisk handling å dra på seg spermflekkene og jordtustene du har liggende bakerst i skapet.

Tuesday, 27 April 2010

Ei litta liste

Noen av tidenes mest oppskrytte norske band:

1. Serena Maneesh

2. 120 days

3. WE

4. Ralph Myers and the Jack Herren Band

5. Datarock

Sunday, 11 April 2010

noen har for god tid

Her er det en kar som har laget fucka versjoner av ymse låter. Noen av de har jo blitt ganske så festlig.








Tuesday, 6 April 2010

Konsert, konsert + Narum

De siste ukene har jeg opplevd to flotte konserter og fått meg et nytt favorittband og forresten en ny favorittdings(som jeg riktignok har nevnt tidligere)

15. mars var heidersmannen Olav og jeg på John Dee for å se verdens for tiden beste sussierock-band, nemlig Airbourne. Skulle du lurer på hva aussierock er så tenk på AC/DC så har du svaret. Men la meg understreke da at jeg da holder AC/DC utenfor sammenligningen da de for meg er evige nr. 1 uansett sjanger. Og for ordens skyld så er det gammel AC/DC som er best om noen skulle lure på det.




Luringen Fenriz fra Darkthrone har faktisk tatovert gammal AC/DC på underarmen. For en glimrende idé! Jeg skulle ønske jeg kom på den først.

Men tilbake til Airbourne. I yngre dager var det alltid viktig å komme tidlig til konserten for å ikke gå glipp av noe, og få sugd i seg mest mulig av atmosfære og øl. Med årene ble det mer og mer en kunstart å kunne komme rett før bandet gikk på og likevel ordne seg en god plass. Dette var jeg i en periode svært dyktig på, men sviktet dessverre grovt når det gjaldt som mest 15. mars. Olav og jeg klarte nemlig å komme for sent. MEN vi kom i det minste tidsnok til å få med oss et episk øyeblikk.

Vi fikk nemlig se vokalist og lead gitarist Joel O'Keeffe stå oppå mixepulten bakerst i lokalet og spille solo! Et klassisk Angus Young øyeblikk med andre ord. Å se den ikke alt for høyreiste mannen, med plasterlapper på ryggen der gitarselen ligger for å dekke over gnagsår fra for mye spilling i barings, stå og rocke oppunder taket var et episk syn. Det er rock n´ roll slik jeg knapt trodde fantes i 2010. Showet videre var også av god kvalitet, dog litt skranglete tidvis. Likevel fortjener de en knallfin firer som kjenner eimen av en sekser som de sier i radioresepsjonen. Neste gang Airbourne er i Norge forventer jeg et smekk fullt Rockefeller.



Ti dager var det Parkteateret og Stein Torleif Bjella som stod for tur. Og denne gangen var heldigvis konsertberegningen i godt gammelt slag igjen, for idet heidersmannen Mats og jeg hadde fått en øl i klypa så gikk heidersmannen sjølv på scenen. Og fra første strengeslag var samtlige til stede i Parkteateret i herr Bjellas lune hånd. Det var en utrolig stemning av humor, melankoli og følelsen av å være med på noe en ikke ønsket skulle slutte. For meg er det en av de aller beste konsertene jeg har vært på noen sinne. Stein Torleif Bjellas kommentarer mellom låtene var jo verdt inngangen alene og når vi i tillegg fikk samtlige låter fra albumet Heidersmenn samt en og annen godbit fra Bjellas band Tolv Volt så ble det hele en uforglemmelig aften.



Så til min nye favoritter i Narum. Jeg har nevt de her tidligere, men jeg vil musjonere(artig ordspill - musikk/misjonere) om dette bandet så ofte jeg kan. Totendialekt har aldri hørtes så bra ut som på denne plata. Jeg får en ukontrollerbar trang til å kore hver gang jeg hører denne plata og det har ført til en og annen flau episode hvor jeg har gått for meg selv og sunget mens folk bak meg må ha lurt på hva slags gal mann det er som rusler foran dem. Kudos på deles ut til Karoline som introduserte meg til bandet forøvrig.



Så til slutt, alle som liker å pusle litt med musikk bør skaffe seg Boss BR600. Det er tidenes leketøy rett og slett. Du kan programmere trommer, spille inn gitar, keyboards og vokal på 16 spor, og selv om det høres litt jalla ut, så er det fantastisk moro likevel. Så langt har jeg ikke lært meg nok til å gi noen god forklaring på alle muligheten som ligger i denne boksen, men det kommer nok etter hvert som kunnskapen tar seg opp.