Friday, 30 April 2010

Mitt oppgjør med jævlene i rødt

Headingen adresserer ikke de såkalte rødskjortene i Thailand eller verdens kommunister. Det er heller ikke snakk om Brann eller Liverpool. Eller Helset for den saks skyld.

Jeg snakker om den hælvetes russen. Eller enda mer presist, den hælvetes leikerussen. De som ikke klarer å gi slipp på minner eller kanskje heller mangelen på minner fra gymnastiden.

Russetiden har blitt en av de store ritualene i livssyklusen til alle som penser seg inn på allmenfaglig studieretning og som senere skal bli Blindernugler eller BI-bimboer, Palestinagutter eller Pappagutter. Slik jeg opplever "viktigheten" av dette ritualet nå så kan jeg kun se bryllup og begravelse som noe mer betydnigsfullt for den oppvoksende generasjonen. Og jeg tror jeg har forstått hvorfor. Det har seg nemlig slik at russetiden er det virkelige overgangsritualet fra ungdom til voksen. Konfirmasjonen har blitt erstattet av Konformasjonen. Det er ungdommens siste sjangse til å rase fra seg før de blir dyttet inn i konformitetens rekker.

Penger, arbeid og fars penger legges ned i busser, klær, sanger og øl. Det hele er over etter en måneds misbruk av nevnte faktorer. Og når man er ferdig med det hele er man klar for å gyve løs på en tung utdanning innenfor markedsføring eller økonomi eller no´. Eller kanskje det er redding av verden gjennom internasjonale studier som er tingen? Feller for de alle er at denne psokotiske tilstanden hvor sexen er fri og dårlig oppførsel er et tegn på en hedersmann aldri vil komme tilbake.

Det ville i hvert fall være den tradisjonelle varianten av russefeiringen. Men de siste årene har det spredd seg en farlig epedimi. Lekerussen har blitt et fenomen. Hvert år dukker de opp på gressletter og parkeringsplasser for å late som at de er russ de også. Hva dette skyldes er ikke godt å si. Er det misnøye med livet? Er det et savn om å være mer frimodig og mindre rasjonell? Personlig tror jeg det er en kombinasjon av flere ting. Den første faktoren er å flørte med en gode betingede selvtilliten de hadde under russetiden. Selvtilfredsheten over å være en del av en gruppe hvor man ble akseptert og omfavnet uten hevede øyenbryn og pekefingere virker forlokkende selv flere år etter egen russefeiring. Dessuten er det nok også en diger nostalgitrip.

Er ikke det helt ok da, spør kanskje du som leser dette nå? Og svaret er selvsagt NEI. Det er alt annet enn greit. Det er like pinlig som menn i femtiåra med slitte jeans, moteriktig pique, dyre solbriller og en 27 år gammel dame på armen som kliner med pommeranianen sin. Lær dere å gi slipp. Som jeg har beskrevet over så har russetiden blitt det moderne overgangsritualet. Og ved å tukle med kriteriene for deltagelsen i dette ritualet så blir det nærmest en blasfemisk handling å dra på seg spermflekkene og jordtustene du har liggende bakerst i skapet.

No comments: