Konsert, konsert + Narum

De siste ukene har jeg opplevd to flotte konserter og fått meg et nytt favorittband og forresten en ny favorittdings(som jeg riktignok har nevnt tidligere)

15. mars var heidersmannen Olav og jeg på John Dee for å se verdens for tiden beste sussierock-band, nemlig Airbourne. Skulle du lurer på hva aussierock er så tenk på AC/DC så har du svaret. Men la meg understreke da at jeg da holder AC/DC utenfor sammenligningen da de for meg er evige nr. 1 uansett sjanger. Og for ordens skyld så er det gammel AC/DC som er best om noen skulle lure på det.




Luringen Fenriz fra Darkthrone har faktisk tatovert gammal AC/DC på underarmen. For en glimrende idé! Jeg skulle ønske jeg kom på den først.

Men tilbake til Airbourne. I yngre dager var det alltid viktig å komme tidlig til konserten for å ikke gå glipp av noe, og få sugd i seg mest mulig av atmosfære og øl. Med årene ble det mer og mer en kunstart å kunne komme rett før bandet gikk på og likevel ordne seg en god plass. Dette var jeg i en periode svært dyktig på, men sviktet dessverre grovt når det gjaldt som mest 15. mars. Olav og jeg klarte nemlig å komme for sent. MEN vi kom i det minste tidsnok til å få med oss et episk øyeblikk.

Vi fikk nemlig se vokalist og lead gitarist Joel O'Keeffe stå oppå mixepulten bakerst i lokalet og spille solo! Et klassisk Angus Young øyeblikk med andre ord. Å se den ikke alt for høyreiste mannen, med plasterlapper på ryggen der gitarselen ligger for å dekke over gnagsår fra for mye spilling i barings, stå og rocke oppunder taket var et episk syn. Det er rock n´ roll slik jeg knapt trodde fantes i 2010. Showet videre var også av god kvalitet, dog litt skranglete tidvis. Likevel fortjener de en knallfin firer som kjenner eimen av en sekser som de sier i radioresepsjonen. Neste gang Airbourne er i Norge forventer jeg et smekk fullt Rockefeller.



Ti dager var det Parkteateret og Stein Torleif Bjella som stod for tur. Og denne gangen var heldigvis konsertberegningen i godt gammelt slag igjen, for idet heidersmannen Mats og jeg hadde fått en øl i klypa så gikk heidersmannen sjølv på scenen. Og fra første strengeslag var samtlige til stede i Parkteateret i herr Bjellas lune hånd. Det var en utrolig stemning av humor, melankoli og følelsen av å være med på noe en ikke ønsket skulle slutte. For meg er det en av de aller beste konsertene jeg har vært på noen sinne. Stein Torleif Bjellas kommentarer mellom låtene var jo verdt inngangen alene og når vi i tillegg fikk samtlige låter fra albumet Heidersmenn samt en og annen godbit fra Bjellas band Tolv Volt så ble det hele en uforglemmelig aften.



Så til min nye favoritter i Narum. Jeg har nevt de her tidligere, men jeg vil musjonere(artig ordspill - musikk/misjonere) om dette bandet så ofte jeg kan. Totendialekt har aldri hørtes så bra ut som på denne plata. Jeg får en ukontrollerbar trang til å kore hver gang jeg hører denne plata og det har ført til en og annen flau episode hvor jeg har gått for meg selv og sunget mens folk bak meg må ha lurt på hva slags gal mann det er som rusler foran dem. Kudos på deles ut til Karoline som introduserte meg til bandet forøvrig.



Så til slutt, alle som liker å pusle litt med musikk bør skaffe seg Boss BR600. Det er tidenes leketøy rett og slett. Du kan programmere trommer, spille inn gitar, keyboards og vokal på 16 spor, og selv om det høres litt jalla ut, så er det fantastisk moro likevel. Så langt har jeg ikke lært meg nok til å gi noen god forklaring på alle muligheten som ligger i denne boksen, men det kommer nok etter hvert som kunnskapen tar seg opp.