Sunday, 20 June 2010

Leite etter lykka

I går tok undertegnede og tre gode kompiser turen til den såkalte "indre tenalje" på det gamle steinbygget i horestrøket, nemlig Akershus Festning. Anledningen var Hellbillies og forventningene mine var skrudd i taket. Det som for øyeblikket er mitt aller største favorittband skulle nytes live for første gang.

Før jeg tar for meg selve bandets gjennomføring så må jeg ta meg tid til å kommentere arrangørens gjennomføring. Gjemt bak akronymet SAKK finner vi Stiftelsen Akershus festning for Kuns og Kultur. En for meg helt fremmed konsertarrangør og ut fra gårsdagens opplevelser så var nok det å arrangere konsert noe fremmed for SAKK også. En merkelig plassering av scenen, ølkaos, dasskø fra hælvete og sitteplasser lengst foran mot scenen. Hvor skal jeg begynne?

Det enkleste er å ta fatt på det mest opplagte, nemlig det faktum at de hadde lagt scenen og publikum på hver sin side av en karpedam... Ja, du leste rett. Det var en dam mellom Hellbillies og hillbillyene. Et merkelig påfunn på et stort område som kunne tålt svært godt å være festivalområde forøvrig. En lett helning på gresset inn mot dammen ble tydelig sett på som ideelt for en liten amfi-ish setting, men de hadde tydeligvis glemt at det var artistene folk ville se og ikke den flotte dammen forsvaret hadde anlagt inne på området. Dermed var det ikke det enkleste premisset som ble lagt for hallingdølene på scenen.

Så til ølkaoset. Det var opplagt en fremmed tanke for SAKK at det kom til å komme en og annen øltørst døl for å se hedersmennene. Et idiotisk system med ett utsalgssted for øl (man fikk utdelt boks og glass sammen. Merkelig påfunn det i seg selv) gjorde at køer som var lange som de legendariske vestfoldkøene i sommerferien pre ny motorvei gjorde at halvparten av publikum kun fikk nyte halve konserten. Etter hvert ble det riktignok improvisert en ny drikkestasjon, men heller ikke her gikk det unna. Det var litt som en skoleavslutning hvor foreldre skal styre kakesalg. Alt går i slow mo, men likevel holder folk ut og er tålmodige av en eller annen uforklarlig grunn. Flaks for arrangøren.

Men det får være nok klikking på SKUFF. Heldigvis var det noen herlige ramp og rebeller som tok affere selv og viste gjennom handling at detta var høl i huet.



Legg merke til at han i dammen som lyser opp i oransje ikke er en vakt, men en legendarisk fyr som valgte å dra på konsert i anleggsklær og vernehjælm. Og såklart dritnings.

Men så til bandet selv. Det er slett ikke lett å formidle musikk til et publikum når du må vente på postgangen for å få respons i og med at avstanden er idiotisk lang mellom de to partene. Derfor var Hellbillies etter mitt syn noe tamme gjennom nesten hele konserten. Merkelig nok er det først på siste låt før ekstranummeret at de slipper seg skikkelig løs. Da får yngstebror Haugen gitarrunke så mye han vil på knallåta Røta og får publikum skikkelig i gang. Men derfra og ut var det slik jeg hadde håpet opplevelsen skulle vært hele veien.

Jeg savner mer lekenhet rundt arrangementene av låtene. Årsaken til dette er at det på en og annen låT kommer noen små stikk som viser at bandet virkelig mestrer det å fortolke egne låter på nye måter uten å radbrekke folkets favoritter. Spesielt nevnte Røta fungerte knallbra med en liten Angus Young sekvens og flørting med gitarriff fra gamle helter.

Alt i alt var det morsomt med en bygdefest midt i byen selv om premissene ikke var til stede. Hellbillies er alt for rutinerte og profesjonelle til å levere dårlige varer, men topp nivå var det heller ikke, så undertegnede ruller en syltynn firer, og satser på å se bandet i sitt rette element neste gang. Nemlig utenfor Oslogryta.

No comments: