Monday, 26 November 2007

Her kommer en dagdrøm

Alle har vel sine dagdrømmer. Den lille fantasien man henter fram når høstværet er ekstra grått og kulda biter litt hardere enn det du egentlig orker. De dagene du sitter og svetter inne på jobben mens sola skinner som et ungpikesmil der ute. Når du sitter i solveggen og det er skyer på himmelen og det blåser surt fra havet. Da er det godt å flykte til et sted som aldri skuffer. Fantasiverdenen hvor ting bare går din vei. Der hvor du har blitt sammen med dama du har vært avstandsforelska i i gud veit hvor lenge. Der hvor foreldra dine driter i om du er postmann eller lege. Der hvor alle kompisene dine alltid er med på det du er keen på. Stedet der du ser deg selv med et halvveis urealistisk engasjement. Der hvor du sukker etter å ha vært, for du tror egentlig ikke noe på at det skjer. Du har vel skjønt tegninga nå.

Dette stedet har to funksjoner. Enten så er det drivstoffet som gjør at mennesker jobber mot noe de vil. En selvrealisering. En drøm de vil ta ansvar for å oppfylle selv. Dette er menneskene du ser på som vellykkede i livet. Kanskje er du en av dem? Kanskje skulle du likt å være en.

Så har du kategori nummer to. Det er de som bruker dette stedet som en tilflukt. En bedøvelse for et smertefullt liv. Eller et surrogat for de manglene det ellers fine livet har. Det er den dagen du husker fra sommeren med gutta hvor ingen ting kunne vært bedre. Følelsen er den samme, men scenarioet er et annet.

Tilbake til hva dette stedet inkluderer. Det er et portrett av hvert individs fantasi kombinert med interesser, forelskelser, talenter og aspirasjoner. For meg er dette stedet noe stereotypt vil jeg tro. Men det betyr ikke at det er noe mindre viktig for meg enn det er for andre.

Min dagdrøm, mitt drivstoff, eller min bedøvelse, er å stå på scenen som frontmannen i et etablert band som kan leve av musikken, som opplever å kunne kombinere forbrødring med kreativ selvrealisering. Et band som lager en egenartet musikk som ikke nødvendigvis alle liker, men som en gruppe mennesker har gjort til sin egen. Jeg drømmer om å lage sanger folk lærer seg teksten på. Når vi ikke er på scenen er vi i studio. Det er som verdens beste kontorjobb. Vi kommer samtidig, jobber sammen, utfordrer hverandre, krangler, blir lei, og kommer sammen igjen. Et romantisert bilde av det å være musiker med andre ord.

Så kommer det store spørmålet; er dette drivstoff eller bedøvelse?

Jeg tror oppriktig på at mennesker kan klare å oppnå akkurat det de vil om bare viljen er stor nok. Er min vilje stor nok? Det vet jeg ikke. Kanskje nettopp det er et tegn på at den ikke er stor nok. Eller kanskje forskjellen bare ligger i en tilfeldighet. Kanskje jeg ikke har truffet de rette bandkollegene ennå. De som setter tanke ut i handling. De som er brikkene som mangler i et puslespill som ser bra ut på esken.

Det blir spennende å finne ut av det.


Til slutt oppfordrer jeg alle til å gjøre et valg om drømmen din er drivstoff eller om den er bedøvelse. Det er ikke sikkert det ene er bedre enn det andre, men da har man i det minste ikke lenger tvilen.

Godt valg!

No comments: