Kjærlighet på pinne

Jeg har tenkt litt på hvilken type kjærlighet som er den sterkeste. Jeg tenker da først og fremst på kjærligheten til kvinner. Familie og venner etc holdes utenfor nå.

Jeg tror jeg vil dele det inn i tre kategorier.

1. Den uforløste - Kanskje den mest spennende av de tre. Flørting, dagdrømming og kanskje til og med litt klining gjør denne formen for kjærlighet til en berg og dalbane av adrenalin, endorfiner, lykke, eufori og tragedie. Det går jo tross alt ikke alltid som man ønsker.

2. Eksen - Dama som var "perfekt" men du skjønte det ikke før det var for sent. Eller kanskje "hvorfor vil hun ikke ha meg?" Uansett er det et glansbilde som ikke eksisterer. Det var jo tross alt en grunn til at det ble slutt. Men det er trygt å ha en person å tenke tilbake på når man trenger trøst og vil føle seg satt pris på. Minnet om de gode dagene gjør det lettere når man skal furte. Ulempen er at det fører masse triste følelser og øyeblikk med seg. Både når det faktisk blir slutt og ikke minst når eksen blir røvet og skaffer seg ny kjæreste. Hva faen driver han med? Røver glansbildet mitt?? Drittsekk!

3. Den utøvende - Forholdet som står seg. I alle fall så lenge det varer. Kanskje din minst spektakulære formen. Men likevel den alle drømmer om. Jeg har ikke voldsom erfaring på dette feltet dessverre, men jeg har en formening om at etter tre år så er ikke ting helt rått hver dag du våkner opp ved siden av din utkårede.


Hva er så idealet? jeg tro ingen av disse tre kan kalles et ideal. Ta vare på alle de gode øyeblikkene. Både de du vil ha, de du har hatt og ikke minst de du står oppi akkurat nå. Det vi ikke trenger er de råtne følelsene som ble vonde. Legg det bak deg. Noen mener det gjør deg sterkere å ha være gjennom vonde ting. Det er jeg sterkt uenig i. Vonde tanker er som et lodd som holder deg nede. Først når du gjør som den lettbeinte i Askeladden og slipper loddene, kan du fly av sted over hele verden. Billedlig talt såklart....


Det var kveldens andakt

amen