Musikknazien rir igjen

Sverre og jeg har i løpet av årene hatt utallige argumentasjoner om band. Som oftest er det Sverre som har hatt rollen som oppdager av bandet mens jeg har vært en hater eller i det minste motvillig til å høre på bandet. med tid og stille påvirkning har Sverre etter hver ofte åpnet øynene mine for band som Judas Priest, Man O War, Rammstein og en hel haug andre band jeg har glemt nå. Hele veien har det vært et band som vi begge har hatt sterke meninger om. Nemlig Depeche Mode. Og nettopp dette bandet har etter hvert blitt våre hjertebarn. Sverre sitt hjertebarn i positiv forstand og mitt i negativ forstand. Hva mener jeg med hjertebarn i negativ forstand? Det er jo et tåpelig uttrykk, men samtidig rimelig beskrivende. Jeg har blitt glad i å hate Depeche Mode. Jeg avskyr den dystre, mørke og depresive sounden som dette bandet utstråler i mine ører. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe verre. Likevel har jeg gått med på å gi albumet Violator en sjangse i tiden som kommer. Jeg skal forsøke så godt jeg kan å legge all mulig godvilje til for å kanskje utvikle en smak for denne musikalske cysten. Det blir ikke enkelt, og jeg gruer meg til første gjennomlytting allerede. Faktisk skulle jeg gjort det i dag på jobben, men jeg var ikke kar om å få satt det på. Det sitter for langt inne. Avtalen med Sverre er at jeg skal komme med en anmeldelse av albumet her på bloggen med tiden. Jeg er utrolig spent på å se om jeg må svelge min største kamel noen sinne eller om jeg vinner fram som en slags "Gamle Bryn" i musikken. En ting er i alle fall klart, snur jeg i karakteristikken min av Depeche Mode så står neppe verden til påske.