Thursday, 10 September 2009

Jeg anmelder fenomenet 7. divisjonsfotball

Alle gutter (og antageligvis jenter) som har spilt fotball i yngre år har drømt seg bort i fantasier om proffspill, eller i det minste muligheten til å spille på et brukbart høyt nivå. De som kun har en liten del av den drømmen igjen spiller i 7. divisjon her i Oslo. (8. divisjon er stort sett forbeholdt de som ikke spilte ball som små og de som gir fullstendig faen i fotballen og kun skal slåss.)

7. divisjonsspill har de to siste årene vært en ikke ubetydelig del av min fritid. Og nå har jeg begynt å summere inntrykkene så langt. Noe av det mest påfallende med 7. divisjon er spillermaterialet. Enten er det ruslebiffer eller så er det spe og stakkarslig juniorer eller i det minste unge seniorer som står på motsatt side av banen. Det er med andre ord en viss grad av risiko forbundet med 7. divisjon. Både kjøttbackene og de spe smågutta er farlige. Kjøttbackene av åpenbare grunner og de purunge pga litt for mye ungdommelig pågangsmot som kanaliseres i farefullt spill og raseritokt.

Utstyret er også et interessant kapittel. Det virker noen ganger som at lagene skal ha mest mulig særegent utstyr. Aller helst baller som har blitt foredlet gjennom år med dårlig vedlikehold etc. Vindskjeve, slitte, tunge, lette og felles for de alle er at kun dette ene laget mestrer akkurat denne ballen godt nok. Og det fører oss over til draktene.

Og draktene de er delt inn i tre kategorier. Du har vestkantvarianten med nye og flotte drakter med egne navn eller "kunstnernavn" på ryggen. Gjerne akkompagnert med idiotiske tall langt opp mot hundretallet. Her må jeg inrømme at mitt eget lag synder noget. Draktkategori to er den mest normale. Gamle travere av noen drakter som har akslet såvel far som sønn i samme klubb. Mens den tredje varianten er møkkalagene med lett blanding av de to første kategoriene, men som supplementerer med noen hælvetes t-skjorter i samme farge som draktene ellers. Her kan jeg nevne det ellers trivelige laget FK Skruknott som skrekkeksempel.

Og FK Skruknott fører meg over på et annet underlig fenomen i 7. divisjon. Har man møtt et lag tidligere så blir det neste eller åttende møtet for den saks skyld preget av EKSTREM rivalisering. Jeg tror ikke "hatet" til motstanderen står tilbake for møtene mellom Rangers og Celtic i Skottland, River mot Boca i Argentina eller Riverside derby i Liverpool. Injuriene hagler og kortene blir enten holdt i lomma av uforklarlige grunner eller deles ut som om man innleder til en pokerturnering.

Og der kommer mannen i svart inn i bildet. Og også her er det flere kategorier. Den beste av dommmerne er den som er ambisiøs. Han som dømmer for å komme seg opp til neste nivå og som faktisk har en kjærlighet til idretten. Disse dommerne er sjeldne juveler og MÅ pleies på beste måte av alle lagledere og spillere. Men hovedparten er dommere som enten har "noen" kilo for mye eller har lyter som gjør at de ikke kan bevege seg annet enn 1-2 meter fra midtstreken. De stoler på falkeblikk og "jeg vender det døve øret til teknikken". Folk som kun er der for å få det alt for høye dommerhonoraret som gjerne svever oppunder tusenlappen! Disse rasshøla er stort sett narsissister som trenger pleining av egoet sitt ved å kunne utøve makt. Og aller helst utøve den makten på tåpelig vis.

Men likevel holder man ut i 7. divisjon. Og hva skyldes det? Jo, vi som spiller nedi sumpa her vet godt hva svaret på dette er. Kameratskap, vinnerinnstinktets trang til å hevde seg og den fremdeles fjerne drømmen om syv opprykk på rad og Champions League finale om 10 år.

Totalt sett ender oppleveslen for min del på en flott og fin femmer på terningen.

1 comment:

Benjamin said...

We agree to disagree =) Forsåvidt mener jeg røkla bør byttes ut hele gjengen. Hehe

Idag er det på stadion og dekke Brann - Viking =) wiiii