X-faktor

Når idol ble kjedelig med kun en gjeng A4 tenåringer så trakk Simon Cowell opp X-faktor av idéhatten sin. Inn med freaksa og inn med gamlisene. Og inn med en og annen duo, gruppe etc.

Det er et program som skaper en del reaksjoner hos meg. Og stort sett alle utløses mer eller mindre ufrivillig. Hovedsaklig dreier det seg om ekstrem flauhet. Jeg blir pinlig berørt på vegne av de som ikke har ører som kan høre deres egen sang. Og ikke minst blir jeg vilt pinlig berørt av de latterlige historiene som folk hoster opp om hvorfor en sang betyr noe for dem etc, eller hvordan de skal jobbe med musikken resten av livet. For felles for dem alle er at de mangler de to tingene de trenger for å bli noe. De mangler selvinnsikt og evnen til hardt arbeid.

Men av og til kommer det folk som også jeg slipper gjennom mitt jantelovsfilter. Det er ikke mange av dem, og jeg tror ikke jeg hadde sagt du er videre i x-faktor til like mange som dommerne gjør. Og den sjeldne gangen jeg hører noe jeg liker, blir jeg en blanding av misunnelig og glad. Misunnelig pga jeg alltid har drømt om artistlivet selv. Men i likhet med de i den første kategorien så mangler jeg det viktigste for å bli noe i verdens mest kyniske bransje. Evnen til hardt arbeid. Livet er hardt for de late.

Men akkurat i X-faktor kan evnen til hardt arbeid bli byttet ut med flaks. Og da er det mot til å legge hodet på blokka som er det som trengs. Her får de late en ekstra sjangse. Men et sånt mot har ikke jeg. Livet er hardt for de feige.

Så enn så lenge blir det Teigen på øret og noen nødrim i et open office dokument på meg.