Nesten skyter ingen mann av hesten

Noen dager forblir på sett og vis litt uforløste. Norge gjorde det nesten bra i OL. Moan hadde maks uflaks med forholdene. Hegle Svendsen hadde litt flaks med startnummeret på en dag han neppe hadde tatt medalje ellers. Bjørndalen var tilsvarende uheldig med sitt startnummer. Akkurat sent nok til å få løpet ødelagt. Det hjalp vel ikke akkurat til at han ikke husket hvordan man skyter heller da, men enn dog. Det ble nesten i dag. For alle vet jo at sølv er nederlag. Og kanskje spesielt i OL.

Det er litt nederlag når jeg bare klarer å kjøre en vask med klær på en dag jeg burde kjørt tre. Og at jeg bare nesten klarer å skrive en sangtekst i de små timer. Det er også ganske symptomatisk at jeg syns det bare er nesten varmt nok i leiligheten og at jeg bare nesten er trøtt mens jeg burde sovet. I dag har stått i "nestenets" tegn. Men det som er oppmuntrende med å ha en nesten-dag det er jo at det vitner om muligheter for suksess ved en senere anledning. Så spørs det om man skal la håpene stige igjen da. For med troen på seier og troen på at ting kan gå ens vei gir jo muligheten for den samme skuffelsen som man sitter med når man nesten har kommet på pallen eller nesten tatt gull. Hva gjør at folk velger å gå planken og hoppe, og tro at på mirakuløst vis unngår man å treffe vannet? Hadde jeg kunnet besvare det spørsmålet så hadde jeg visst hvorfor folk er religiøse og ikke minst hadde jeg nok vært grisete rik.

Så inntil videre lar jeg spørsmålet henge i luften, og trekker meg rolig tilbake for å håpe at jeg skal forstå det jeg NESTEN skjønner nå. Nemlig hvorfor en kaster seg ut i samme situasjon som tidligere har gitt nederlag. Frustrasjonen smaker ikke beder enn at jeg vil ha den ut av munnen og erstatte den med noe søtere.

Jeg får prøve å sove på det som det heter, så får vi se om også morgendagen vil nesten gi triumfer i skisporet og nesten bringe det jeg aller helst vil den skal gjøre.

Inntil da, god natt.