Thursday, 20 November 2008

Landslaget igjen..

Det er noen timer siden Norge gjorde narr av seg selv på et nybygd hestejorde et sted i Ukraina. Eller for å være mer presis, Åge Hareide gjorde narr av de 11(etter hvert 10) som skulle forsvare drakta gjennom å gi instrukser, gjøre roteringer og bytter. Jeg har tidligere både forsvart og angrepet Åge Hareide og landslaget. Men nå er jeg så lei at jeg bare aksepterer NFFs manglende vilje og evne til å gjøre det som er nødvendig. Landslaget går inn i et nytt sabbatsår hvor vi bare må vente, og vente på den dagen Åge Hareide har fullført kontrakten og vi på nytt kan skape håp og glød rundt landslaget.

Jeg var så heldig at min landslagsinteresse begynte omtrent samtidig som Egil Olsen tok over som landslagssjef. Med ham kom det gradvis stolte øyeblikk som var med på å løfte det norske selvbildet sommerstid etter at skirevolusjonen hadde løftet oss fram vinter etter vinter fra 1992 og utover. Det var rett og slett moro å følge med på Norge når vi tok skalper vi i utgangspunktet ikke skulle tatt. Det var en fantastisk tid. Og viktigst av alt: Vi prøvde å ta skalpene! Både taktisk sett og individuelt sett var det en vilje som var milevis langt foran dagens nivå. Spillere som faktisk BLE skadet i løpet av en kamp. Spillere som fikk drakta revet i stykker av desperate motstandere og spillere som mer enn noe annet ønsket å representere landslag, flagg, folk og fedreland.

Den lysten ser jeg kun tidvis nå. I dag så jeg den knapt i det hele tatt. Trond Olsen hadde noe av det, Jon Knudsen hadde mye av det og resten så ut som at de lengtet hjem. Men hva kommer det her av? Jeg tror det bunner ut i dette: Det er en evighet siden vi hadde et stolt øyeblikk sist. Og også spillerne trenger disse øyeblikkene for å ha tro på at det går an å vinne og ikke minst ha troen på det de driver med sammen. Under ledelse av Åge Hareide

Når et lag har en felles forståelse av hvordan fotball skall spilles så kan det føre til både elegant, vakker og effektiv fotball. Ikke nødvendigvis alle tre samtidig. AC Milan er elegante, Stabæk var i norsk målestokk vakre i år og Drillos var effektive. Som sofaekspert så kan ikke jeg påberope meg slagkraft nok til å si at Norge ikke har en plan i spillet sitt, men jeg kan som sofaekspert si at med mindre planen er å drite seg ut og tape i ett kjør så er planen mislykket. Grovt mislykket. Når en leder ikke oppnår resultater blir han eller henne satt til veggs av et styre eller kanskje til og med organisasjonen under seg. Dette gjør at lederen får et krav om å rette opp det som blir gjort galt eller ta sin hatt og gå. Hva er det da som gjør at NFF nekter å gjøre dette? Og hva er det som gjør at spillerne aksepterer å bli gjort til latter gang på gang?

Jeg fortsetter å klø meg i hodet i fortvilelse over den manglende realitetsoppfatningen som råder rundt herrelandslaget i fotball. Inntill denne kvaliken er over får jeg nøye meg med å drømme om en nyvunnen tro på laget jeg har fulgt siden jeg var 9.

2 comments:

Benjamin said...

hehe, flere som uttrykker sin bekymring ovenfor landslaget ja :P Kjenner jeg begynner å miste tålmodigheten...

mærri said...

HVEM
kan gi
kåfjord
sparken.

åge-rugingen
gjør meg kvalm.