Jeg har i en lengre periode hatt en het affære med amerikansk country. Det er noe fantastisk fasinerede med denne musikken. Jeg har hørt det blitt kalt den hvite manns blues. Og det er i og for seg en utmerket beskrivelse. For det er helt klart noe deppa og trist over å sette toner til en tekst som handler om at en dame bedrar en kar, karen fersker dama, dama stikker, karen begynner å drekke i skuffelsen, dama begynner å drekke i skammen, mannen drekker seg i hjæl, dama drekker seg i hjæl rett etterpå og blir begravet ved siden av mannen under et tre. Det er fortellerkunst og formidlingsevne på høyeste hylle når man får noe sånt til å være appelerende og tiltalende å høre på.
Country musikk har som oftest en tekst de aller fleste kan relatere til på et vis. Den er gjerne en enkel fremstilling av en ikke alt for glamorøs hverdag med noen gode fraser som summerer dette opp i tre vers og to refreng. Når det da enten laller en koselig naiv liten melodi eller en sugende whiskeystinkende depresiv gitarslide i bakgrunnen så har du country. Jeg elsker det. Det er ukomplisert og rett fram. Du får det du vil ha, og ikke noe mer.
jeg elsker det! Og jeg anbefaler at neste gang du har kjærlighetssorg, så hører du på country til det går over. Da blir det plutselig en fryd å ha et knust hjerte.
P.S. For de av dere som ble nyskjerrige på sangen jeg beskrev øverst så har jeg satt inn videoen til sangen under her.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
1 comment:
Jepp har fått øynene opp for country jeg også. Spesielt det som heller litt mer mot bluegrass/folk, men for all del artister som Brad Paisley har mye kult.
Post a Comment