Jeg anmelder fenomenet å dra på hyttetur

Torsdag til søndag var jeg på hyttetur med kolleger fra jobben. I den anledning kommer det her en anmeldelse av fenomenet å dra på hyttetur.

I og med at jeg har lang fartstid med hytteturer med jobben så vil jeg konsentrere meg om de fenomenene og opplevelsene som oppstår på disse turene.

Den siste turen var lagt til et sted som ynder å kalle seg "Destinasjon Gautefall". I realiteten en danskemagnet med et par slake alpinbakker godt gjemt innerst i de dype skogene i Telemark. Nærmere bestemt Sputnikland. Drangedal og Nissedal. Du vet du nærmer deg Gautefall når du ser den enorme raketten som står på taket av garasjen til Sputnik.

Bilturen til disse turene er alltid preget av forventning og en litt for stor dose med utålmodighet. Dette gjør at turen oppleves som en slags inkubasjon av fyll. Man er ikke full, men kroppen gjør seg klar for å bli sjokkdrita på rekordtid når man kommer opp. Dermed blir gjerne den første kvelden preget av tidsreiser og oppkast.

Et annet underlig fenomen er romfordelingen. De ivrigste er de som på et eller annet vis har en slags stilletiende avtale om at det skal skje noe amorøst mellom dem på turen. Desperasjonen i å få tak i et rom med dobbelteseng og helst ikke noen andre på rommet er som et godstog i alt for høy fart helt uten bremser. Det er umlig å stoppe uten at noen blir skadet. Men det som er langt mer fasinerende er den resterende romfordelingen. Enkelte gode venner har naturlig alliert seg for å sove sammen, men så har man også de mer eller mindre fremmede som havner i samme dobbeltseng f eks. Og der ender jeg gjerne opp. Ikke så digg for de jeg evt deler seng med (av en eller annen irriterende grunn som oftest menn) for jeg både kaster rundt armer og bein hele natta samt snorker så høyt at man lett kan tro at det er tungt maskineri i drift i samme rommet. Som oftest er jo senger et veldig relativt begrep på slike turer, så folk sovner gjerne litt over alt etter hvert, men det er da noe unikt over det å dele soveværelse med en du ikke kjenner all verden.

Videre må jeg jo ta for meg festlighetene som gjerne er hovedargumentet for hyttetur i det hele tatt. Usømmelige mengdrer alkohol som blir inntatt i et lukket miljø gjør at bekjente blir bestevenner og at folk som ikke liker hverandre til vanlig blir uadskillelige. Det kombinert med ølbriller som vokser seg sterkere og sterkere i løpet av oppholdet er det jeg kaller hytteturinflasjon. Jeg har selv opplevd det til stadighet. Og fenomenet er som jeg skriver over kort sammenfattet gjennom at folk som ikke ville hatt all verdens kontakt til vanlig knytter midlertidige bånd på turen. Allianser for å komme seg seirende ut av turen. Når man senere er tilbake til sivilisasjonen og sine vante liv så brytes som oftest båndene. Eller i det minste legges de vekk innerst i skapet til neste hyttetur-bag skal pakkes.

Alt i alt er disse hytteturene med jobben et slags stude av realityprogrammer på tv. Jeg er rimelig sikker på at man finner igjen veldig mange av de samme mekanismene om man skulle forsket parallellt på de to fenomenene. Med tanke på hvor mange slike hytteturer jeg nå har vært på så må jeg være en av verdens best trente realitydeltagere. Så bli ikke forundret om jeg blir riksklysa Johns eller den tjukke koselige kverulanten i et eller annen virkelighetsdrama i 2009.

Oppsummering:

+ Goooood stemning (leses med radio 1, nrj, lokalradiostemme)
+ Kortspill og yatzy
+ Late dager i luksus

- Kleine bilder på facebook som folk ikke skjønner at ikke bør komme ut på nettet.
- Årsaken til at man sier; "det som skjer på tur, blir på tur" Angsten
- Men er sliten i mange dager etter å ha kommet hjem


Totalkarakter for fenomenet å dra på hyttetur: 5