På Nydalen stasjon ca klokken 2109 gikk jeg på t-banens linje 5 mot Vestli. Det samme gjorde den vakreste dama jeg har sett noen gang. Jeg så henne med en gang jeg kom ned på perongen. Hypnotiske øyne, beksort hår og et gnistrende smil. Hun stod sammen med en venninde og stemmen hennes hørtes utrolig snill ut.
Skinnjakke, store sirkulære øreringer, lyse litt vide jeans en mørk topp og et slags smykke som så ut til å være en forkrommet smokk. Dog er jeg ikke sikker på detaljene her for det var ansiktet som slukte min oppmerksomhet.
Jeg klarte å manøvrere så jeg satt diagonalt overfor henne i en firergruppe. Og jeg stirret som en gal mann. Et par korte blikk ble utvekslet, tror jeg i alle fall. Skjønnheten og venninden satt og pratet mens jeg satt og hørte på musikk. Men egentlig ville jeg bare skru av musikken så jeg kunne høre stemmen hennes.
Et par ganger så jeg i øyekroken noen bevegelser jeg håpet var en inviterende hånd. Et øyeblikk tror jeg hun stirret på meg. Eller var det døra bak meg?
For hver meter t-banevognen kjørte fikk jeg høyere og høyere puls. Jeg ville jo åpenbart ikke se henne igjen når jeg gikk av på Majorstuen.
Panikken lammet meg. Jeg sa ikke et ord. Fikk knapt sendt et smil. Hva sier man til en fremmed som er så fengslende at det er umulig å se på noe annet? Jeg sitter ikke med svaret. For jeg gikk av t-banen mens hun ble sittende på linje 5 mot Vestli.
1 comment:
Hmm.. Vel, koselig å alltid ha dette minnet da om jenta på banen. På en annen side, det verste som kunne skjedd var at hun avviste deg. Du hadde så gått av og levd livet videre uten store konsekvenser. Eller hun kunne.. ;)
Post a Comment