Monday 7 May 2007

Hip hop

For ca ti år siden hadde jeg en kort og heftig romanse med Hip Hopen. Platespillerne var i kjellern, Ketil var der også, og han geleidet meg rundt om i landskapet med grupper og artister som hadde fokus på feite beats. Slick Rick , Gang Starr, Beatnuts, Pharoe Monch og Arsonists var artister jeg husker hentet beundring fra unge Johnsrud. Felles for dem alle var en stor musikalitet i det de laget. Samtidig var innholdet i tekstene i all hovedsak bestående av problematikk rundt hip hop kulturen - de fire elementene, undertrykkelse og det å være tro mot kulturen. Det var også mye politikk hos enkelte. Budskap som betydde noe for meg da. Og som jeg fremdeles setter pris på. Jeg ser ingen ting av det jeg likte så godt da i dagens hip hop.

Jeg skal medgi at jeg har meget liten peiling på hva som beveger seg om dagen, men det som når main streamen er i mine ører helt jævlig om dagen. Det å vise hvor mye penger du har, det å si at du har solgt dop og skutt folk, og det å skrike ut om at du aldri skal tyste er viktigere enn de tingene nittitallets hip hop handlet om. Nemlig kjærligheten til musikken og kulturen. Det er som metalbandene på slutten av åttitallet og starten av nittitallet. Bandene som ikke hadde noe å melde, men som ville være med på mora. Tjene penger, få damene og ikke minst rampelyset. Men andre ord er hip hopen i ferd med å gå i dvale. Forhåpentligvis får vi den igjen i en raffinert og revitalisert utgave om noen år.


Fred ut!

1 comment:

Anonymous said...

Jeg kunne ikke blitt mer enig! Bra Johns!