Endelig har jeg bygd opp motet
Etter å ha kvittet med med det feige skrotet
Hun er bedt på middag og tur på byen
Jeg vandrer rundt på den øverste skyen
Jeg vasker, kler meg og tar på god duft
Jeg prøver å stagge min forventning med fornuft
Ønsket om å skape en perfekt kveld
Et ønske om gjensidig takknemlighetsgjeld
Først oss to alene ved mitt bord
Vi fortaper hverandre i den andres ord
Så ut blandt alle, men fremdeles alene
Øynene hviler kun på den ene
Hun kommer vi spiser og hygger oss stort
Jeg klyper meg i armen for at jeg har tort
Vi drikker opp og blåser ut lysene
Jeg tenker at her er det liv i abisjonene
Vi kommer på byen og kaster oss ut
På dansegulvet opptrer vi begge som en gud
Et steg nærmere rykker jeg fram
Kun for å se henne i en annen manns favn
Forundret og bitter snur jeg meg vekk
Min fantastiske plan hadde fått en endelig sprekk
Jeg somler hjem forundret og ør
Jeg tenker på hva jeg kan men ikke bør
Telefonen ringer dagen derpå
Det er kvinnen jeg ikke kan forstå meg på
Hun skryter av meg som en ekte venn
Som skjønner når hun skal bli med noen hjem
Signalet jeg sendte ble tydelig brutt
Jeg undres på hva som kom igjenom til slutt
Klok av skade og nok en gang venn
Bestemmer jeg meg aldri for aldri å invitere noen på middag igjen
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment