Hvor ble det av kjærligheten?

Mange mennesker går gjennom dager, uker, måneder, år og kanskje liv uten å møte en person som utløser de ekstreme følelsene. Kanskje handler det om flaks? Mangel på initiativ? Skjebnen? Hvem vet? Etter mitt syn så er det uviktig. Det som er viktig er at man kjenner igjen personen når man ser han eller henne. Og det tror jeg også de aller fleste gjør. Jeg er dog ikke like sikker på om alle reagerer. Jeg har selv tenkt ”Hva om jeg bare gjennomfører noe av det jeg tenker på?” Kanskje vi stikker på kino, går en tur, ser en film hos meg, går på konsert. Et eller annet. Det er ytterst sjelden jeg gjør sånt. Og naturlig nok skjer det da heller ikke en dritt. Og det er jo i og for seg stakkarslig i seg selv. Men så kom jeg til å tenke på om det er mange andre som har det på samme måte? Jeg tror nordmenn spesielt er litt feige til å vise følelser. Og i særdeleshet det som viser at vi bryr oss om andre mennesker. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har gjemt bort spørsmålene jeg har brent inne med. Og på det grunnlaget tror jeg det er enormt mye uforløst begeistring og kjærlighet ute i det langstrakte land. Min oppfordring blir derfor at også DU gjør noe med de gode tanken du har om den spesielle personen. Jeg skal i alle fall manne meg opp ganske snart... håper jeg.