Wednesday, 29 October 2008

Martines teori om at du møter alle mennesker minst to ganger

Min venn Martine har en teori om at du møter alle mennesker du treffer på to ganger i løpet av livet. Hun mener altså at en person du har forholdt deg til på et eller annet vis en gang, vil du møte igjen på et eller annet tidspunkt. Kanskje ikke den mest spektakulære eller nyvinnende teorien, men det er nok noe sant i det.

Alle har vel vært i situasjoner som vi har opplevd som ubehagelige, pinlige, sårende eller skuffende. Jeg er veldig god på de to første. I den forbindelse har jeg tenkt fra tid til annen på hva jeg ville gjøre om jeg møtte gitte personer som jeg syns jeg har oppført meg dårlig mot eller i nærheten av.

Jeg er jo en mester i å bli betatt i damer på kort tid. En av disse har jeg støtt på et par ganger i løpet av de siste par ukene. Den første gangen så jeg henne såvidt, den andre gangen stod jeg plutselig ved siden av henne på t-banestasjonen. Pinlig, veldig pinlig. Og hva skal man gjøre i en sånn situasjon? Det er en grunn til at jeg ikke har pratet med henne på to-tre år. Jeg har ikke gjort noe galt eller ufint mot henne. Jeg bare var ekstremt barnslig. Og sånt skammer jeg meg over. Dermed ble det ikke mye mer prat eller henging den gangen. Men så tilbake til nåtidens pinlighet.

Hva var riktig å gjøre i denne situasjonen? Jeg valgte å late som om jeg ikke så henne, og rusle forsøksvis diskret i andre retningen. Jeg mistenker at hun gjorde noe av det samme. Kanskje vi opprettet en slags stilletiende avtale om at vi later som at vi ikke kjenner hverandre. Eller kanskje hun ikke kjente meg igjen? Jeg er jo tross alt ganske forandret fysisk sett siden den gang. Jeg har blitt større (les tjukkere), jeg har mye lengre hår og jeg har jo blitt noen år eldre.

Egentlig er det ingen grunn til å spille slike paranoide spill. For jenta er helt konge, morsom, smart og vakker. Men å være rasjonell er ikke alltid like lett.

Uansett så var det den nest største skrekken av de jeg ikke vil støte på. Nå er det bare nr 1 igjen. Og hun håper jeg at jeg aldri møter. Jeg krysser fingrene for at Martine har feil...

No comments: